Akuttmedisin og intensivmedisin

Akuttmedisin er en upresis samlebetegnelse på de akutte delene av de ulike medisinske fagområdene. Innen flere medisinske spesialiteter er det opprettet interessegrupper eller egne sengeposter/seksjoner for slike pasienter. Eksempler på dette er "akuttpsykiatri", "akuttgeriatri" og "akuttkardiologi". Behovet for en slik markering er mindre innen hudsykdommer og fysikalsk medisin hvor mesteparten av virksomheten er elektiv eller poliklinisk. Innen sentrale spesialiteter som ortopedi, gastrokirurgi og anestesiologi er den akuttmedisinske komponenten så betydelig at slik presisering ikke er like viktig. Tradisjonelt har anestesilegene i Norge tatt hånd om mye av akuttmedisinen – særlig prehospitalt. Dette har vært hensiktsmessig fordi det her lenge var et vakuum – men dette fungerer meget bra.

Fortsatt er det slik at noen legespesialister mener at de selv best tar hånd om også de akutte delene av sitt fagområde. Mot dette synet står organiseringen – og praktiseringen av akuttmedisin ("Emergency medicine") internasjonalt – og Helsetilsynets rapport fra norske akuttmottak (2008). Man har i Norge derfor opprettet en ny spesialitet i Akutt- og mottaksmedisin (AMM, 2017) for først og fremst å kunne møte utfordringene i akuttmottakene hvor det ofte er de mest uerfarne legene som først møter uavklarte pasienter (turnusleger, nå LIS1). Unntak er de etablerte tverrfaglige pasientsløyfer for mottak av traumer, hjertestans, hjerneslag eller hjerteinfarkt.

Begrepet intensivmedisin er også litt upresist. Her mener noen at dette også er anestesilegenes oppgave her i Norge. Dette synet står imidlertid litt imot internasjonal praksis hvor flere spesialiteter praktiserer intensivmedisin og drifter slike avdelinger. Her i landet jobbes det med å definere intensivmedisin som et såkalt "kompetanseområde" - en utdanning man tar etter ferdig spesialisering innen relevant spesialitet (anestesi, indremedisin, kirurgi, akutt- og mottaksmedisin).