Med større forstørrelse ser vi at det er en klar forskjell på cellene sentralt i vevet og de som ligger mer perifert. Hva består forskjellene i?

• Under bruskhinnen finnes et lyst lag. Her er cellene relativt små og flate. Vi kaller disse kondroblaster (umodne bruskceller). Disse utvikle seg fra mesenchymale stamceller i perikondriet; Etter at de har produsert en del matriks vil de bli til innkapslet kondrocytter. Matriksen her er relativt umoden, og farges ikke sterkt med hematoksylin. I brusk har vi type II kollagen, som ikke farges like sterkt som type I kollagen med eosin (samenlign dette området med perikondriet som består av type I kollagen).
• Lengre inn i snittet er matriks mørkere, fordi hematoksylin binder til negativladde proteoglykanaggregater som finnes i store mengder i dette området.
• Innimellom kan man se lysere, ovale områder. Disse representerer lakuner, små hulrom, som bruskcellene (kondrocyttene) ligger inni. I levende vev opptar kondrocyttene all plass i lakunen, men det skjer en skrumpning ved fikseringen av snittet. Derfor ses cellene som små mørke «korn» inni de lyse lakunene.
• Kondrocytter har muligheten til å dele seg (skjer oftest i ung brusk, men viktig f.eks i vekst av epifyseskiver). Etter deling vil begge cellene ligger opp i samme lakune. Siden de er innkapslet i matriks, er det ikke lett for cellene å bevege seg fra hverandre - det skjer rimelig sakte ved at de legge ned ny matriks mellom seg. Dette gjør at mange kondrocytter blir liggende i små «klaser» kalt isogene grupper. De fleste kondrocyttene på utsnittet vårt ligger i slike grupper.