Introduksjon

Epitel er en vevstype som danner barrierer mellom organismen og omverdenen, og er også en barriere for organismens indre overflater. Sagt litt enklere: Epitelvev kler kroppsoverflatene og de indre hulrom i kroppen. Denne vevstypen er også utgangspunktet for kjertelceller, og er i ulike organer spesialisert for å kunne utføre en rekke funksjoner som f.eks. beskyttelse, absorpsjon, sekresjon og ekskresjon. Epitelvev er ikke vaskularisert, men basalmembranen slipper igjennom næring til cellene.

Epitelvevet er adskilt fra underliggende bindevev ved en basalmembran. Elektronmikroskopisk kan man se at basalmembranen består av tre deler, der de to lagene nærmest epitelet til sammen utgjør det som kalles basallamina. Basallamina lages og opprettholdes av cellene som sitter på den, og fungerer som et festepunkt for cellene. For å få dannet basalmembranen, kreves det i tillegg et bidrag fra fibroblastene (celler som utgjør en del av bindevevet). Hva betyr det i praksis? Jo- i tilfeller der epitelet ikke grenser til bindevev, finner vi ingen basalmembran, men kun en basallamina! Det du bør huske er at basallamina kun kan ses elektronmikroskopisk. Basalmembranen kan være vanskelig å se i vanlige H+E-fargede snitt, ofte er det helt umulig!

Klassifisering

Det fins flere typer epitel. Epitelet klassifiseres etter antall cellelag og cellenes form.

 

 

I tillegg har vi overgangsepitel/urotel. Dette epitelet kan strekkes ut, og bekler hulorganer hvor det skjer store volumendringer på kort tid. Derfor finnes det bare i fraførende urinveier, f.eks urinblæren. I mikroskopet kan urotel være svært likt sylinder- og kubisk epitel, og i utstrakt tilstand se ut som plateepitel. Se snitt av ureter.

På overflaten kan epitelceller ha noen ulike spesialstrukturer:

Mikrovilli Er fingerliknende prosesser som øker overflatearealet og dermed muligheten for utveksling av stoffer over membranen (for eksempel i tarmen hvor næringsstoffer skal absorberes). Når en overflate er dekket med mikrovilli, kaller vi det en børstesøm.
Cilier Er hårliknende, bevegelige strukturer som gjør at ekstracellulært materiale kan transporteres på epitelets overflate (for eksempel i de øvre luftveiene hvor slim og avfallsprodukter transporteres opp mot svelget).
Stereocilier Er ubevegelige modifiserte strukturer på overflaten som er nært beslektet med mikrovilli, men er mye lengre. Finnes tre steder på kroppen: ductus deferens, epidydimis og de sensoriske hårcellene i det indre øret. Alle disse skal du lære om i modul 2.