Histologiske snitt er dannet av dødt ved, som straks etter at man har tatt det ut fra kroppen, konserveres kjemisk og som dernest skjæres i tynne skiver.

Cellene drepes ved såkalt fiksering. Dette gjøres får å stanse cellenes dynamiske prosesser så fort som mulig. Slik kan man fastholde strukturene med minst mulig endring. For å oppnå dette bruker man ulike fiksativer. Fikseringen er også viktig for å inaktivere visse celleenzymer, som ellers ville ha påbegynt en selvfordøyelse av cellen, en såkalt autolyse.

Man starter med å fridissekere et lite stykke av vev og legger det straks i fiksativet. Vevet tas ut med for eksempel en pinsett og en skarp kniv. Vevsstykket innstøpes så i et materiale, ofte paraffin, slik at det lar seg kutte i meget tynne skiver. Innstøpningsmateriale lar seg ikke blande med vann. Vevet må derfor dehydreres ved at man kjører det gjennom en rekke oppløsninger av etanol med stigende konsentrasjon. Ved innstøpning i paraffin overføres vevet så til en væske som er blandbar med både etanol og paraffin, for eksempel xylen. Så dyppes vevet i smeltet parafin, som da utveksles med xylen i vevet. Nå har man fått en vevsblokk man kan skjære i. Man benytter en såkalt mikrotom for å greie å dele stykkene i så tynne biter at lyset kan passere igjennom. Stykkene blir ofte 1-10 mikrometer tykke.

Oppsummert: Fridisseksjon > fiksativ > dehydreringsprosess med stadig økende etanolkonsentrasjoner > xylen > paraffin > vevsblokk > mikrotom > snitt.

Snittet monteres på et objektglass for å farges. Den mest brukte fargemetoden er en kombinasjon av hematoxylin og eosin (H+E), som farger kjernens bestanddeler blåfiolette, mens cytoplasmatiske strukturer farges i ulike nyanser fra lyserødt til rødfiolett.