Hvis pasienten trenger psykisk helsevern, mangler samtykkekompetanse, samarbeider (ikke behov for tvang), og ikke har en alvorlig sinnslidelse, kan beslutning om videre helsehjelp treffes etter reglene i pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6. Det er viktig å merke seg at den som er ansvarlig for helsehjelpen da må avklare om dette er i pasientens interesse, og om det er sannsynlig at pasienten ville gitt tillatelse til slik helsehjelp (dersom pasienten hadde vært samtykkekompetent). Det bør også innhentes informasjon fra pasientens nærmeste pårørende om hva pasienten ville ha ønsket, og det må konfereres (“i samråd”) med annet kvalifisert helsepersonell. Her skal det ikke fattes noe vedtak, men vurderingene og beslutningsprosessen skal journalføres.
Hvis pasienten trenger psykisk helsevern, mangler samtykkekompetanse og har en alvorlig sinnslidelse må eventuelt helsehjelp gis etter reglene om tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven – både ved motstand og samarbeid. Her er det krav til et formelt tvangsvedtak og beslutningsprosessen er vesentlig mer detaljert hvor en rekke vilkår må være oppfylt.
Der tvangsvedtak etter psykisk helsevernloven begrunnes i fare for andres liv eller helse, eller pasientens eget liv, og pasienten samtidig mangler samtykkekompetanse, gjelder også kravene til involvering og annet helsepersonell etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 3 og 4.