Kort om pasientens rettigheter ved spørsmål om manglende samtykkekompetanse

Utgangspunktet er at pasienten er samtykkekompetent, og eventuell mangel på samtykkekompetanse må begrunnes etter en konkret vurdering. Dersom mangelen på samtykkekompetanse skyldes forhold som kan avhjelpes, så må dette avhjelpes før man går videre. Enkle tiltak vil her kunne være delirbehandling, smertebehandling og avrusning. Hvis det ikke er tid til å vente, må nødvendig helsehjelp påbegynnes. Deretter må forholdene som reduserer pasientens samtykkekompetanse forsøkes avhjulpet så fort som mulig, og deretter må pasientens samtykkekompetanse vurderes på nytt.

Helsepersonell har også et ansvar for å tilpasse informasjonen og kommunikasjonen (f.eks. spørsmålene knyttet til de ulike FARV-elementene) til pasientens forutsetninger så langt det lar seg gjøre. Dette for at pasienten i størst mulig grad skal kunne forstå og ta egne beslutninger. I noen situasjoner vil det å ha noen tilstede som pasienten kjenner og stoler på (f.eks. en pårørende eller et annet helsepersonell) kunne gjøre det mulig for pasienten å være tryggere, forstå mer og klare å bidra mer med egne perspektiver og erfaringer i beslutningen.

Pasientens selvbestemmelse kan også ivaretas gjennom å søke avklart hva pasienten normalt ville ha ønsket. Dette kan omfatte spørsmål og undersøkelser om pasientens tidligere ønsker og verdier som eksempelvis informasjon fra pårørende, forhåndsuttalelser m.v.

Det er viktig å meddele pasienten at man ønsker å avklare om pasienten forstår hva det vil si å si ja eller nei til helsehjelpen. Som illustrerende eksempler i filmene bruker legen noe tid i begynnelsen på å gi uttrykk for sin egen forståelsen og gjør pasienten rede for hva man skal vurdere. På denne måten gir man pasienten en forståelse og en ramme for vurderingen.

Videre er det en del formelle rettigheter som må ivaretas når pasientens samtykkekompetanse mangler: