Innledning

Hovedregelen i helselovgivningen er at all helsehjelp krever et samtykke fra pasienten. For at samtykket skal være gyldig må bl.a. pasienten være samtykkekompetent. Derfor har samtykkekompetanse en så sentral plass i helselovgivningen, og det er viktig at helsepersonell vet hvordan de kan vurdere dette.

Samtykkekompetanse beskrives ofte som evnen til å forstå relevant informasjon og ta en meningsfull beslutning ut fra ens egne verdier. Dersom pasienten ikke har denne evnen er ikke pasienten i stand til å utøve sin selvbestemmelsesrett.

Vurdering av samtykkekompetanse er altså nødvendig for å kunne innhente et gyldig samtykke. I tillegg er vurdering av samtykkekompetanse nødvendig for å kunne anvende tvangsreglene på en riktig måte, siden mangel på samtykkekompetanse er et vilkår for å kunne anvende tvang både i somatikken og i psykisk helsevern. Ved manglende samtykkekompetanse skal – både ved samarbeid og bruk av tvang – nærmeste pårørende og annet helsepersonell involveres mer, og det er særskilte journalføringsregler (se eksempelvis pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6, 2. ledd).

Disse lovene har betydning for pasienter som mottar helsehjelp innen psykisk helsevern, og regulerer frivillig og tvungent psykisk helsevern:

Psykisk helsevernloven (phvl.) har bestemmelser som regulerer etablering og gjennomføring av psykisk helsevern.
Pasient- og brukerrettighetsloven (pbrl.) har bl.a. generelle regler om samtykke og vurdering av samtykkekompetanse.
Helsepersonelloven (hpl.) har på sin side regler som oppstiller en del plikter for helsepersonell, bl.a. plikten til å yte omsorgsfull og faglig forsvarlig helsehjelp.