Utgangspunktet er at man i slike tilfeller bør søke å vurdere pasientens samtykkekompetanse og spørre om samtykke når pasientens situasjon er på sitt beste (legge til rette for at pasientens kompetanse og autonomi er ivaretatt). Generelt bør pasientens ønsker uttrykt når pasienten er samtykkekompetent tillegges større vekt enn det pasienten uttrykker når pasienten ikke er samtykkekompetent.
Et særskilt problem er hvordan man skal forholde seg til slike forandringer når mangel på samtykkekompetanse er et vilkår for å videreføre et tvangsvedtak og der pasienten har rett til å bli skrevet ut eller overføres til frivillig psykisk helsevern dersom pasienten har gjenvunnet samtykkekompetansen.
Dette siste kan oppleves som uforsvarlig for behandlere. Behandlerne kan få en fornemmelse av at pasienten sier noe (f.eks. ta imot helsehjelp og møte opp på poliklinikken frivillig), men kommer til å gjøre noe annet (f.eks. unndra seg hjelp). Et eksempel kan være en pasient som sier at han eller hun skal ta antipsykotisk medikasjon som forordnet, men som likevel ikke gjør dette. Dette er ikke enkelt, og her kan det å la pasienten få bestemme mer føre til større helsetap og flere og kortere innleggelser.
Her kan man hevde at en person som sier noe og så gjør noe helt annet, ikke er i stand til å ta en beslutning eller holde fast ved denne. Dette gjelder spesielt hvis dette gjentar seg og pasienten i sine beste øyeblikk sier vedkommende ønsker å følge opp og motta den hjelpen som helsepersonell mener er indisert.
Det som kan tale for å la pasienten få bestemme noe mer i slike situasjoner, er at man generelt vet lite om effekten av tvang, og at pasientene noen ganger får mer tillit til tjenestene når pasientene får bestemme mer selv. F.eks. vil noen pasienter da oppsøke tjenestene selv når de blir verre. Det er imidlertid vanskelig å vite hvem det er på forhånd uten å ha forsøkt dette.
Det er likevel et uttalt mål med lovendringen som trådte i kraft at 1. september 2017 at pasienten selv skal kunne ta valg om egen helse, selv om disse ikke samsvarer med helsepersonells anbefaling. I tilfeller hvor en pasient unndrar seg helsehjelp kan det uansett være viktig å forsøke å følge pasienten tettere opp for å unngå at det tar for lang tid før en eventuell forverring blir oppdaget.
En tilsvarende tilbakevendende utfordring for klinikere er hvor hyppig man skal ta stilling til pasientens samtykkekompetanse. Utgangspunktet er at pasientens samtykkekompetanse skal vurderes på tidspunkter hvor tilstanden synes endret. Hvor hyppig vurderingen skal gjennomføres vil dermed bero på det enkelte tilfellet. Ved mistanke om for eksempel en rusutløst psykose vil det være nærliggende med en løpende vurdering av om pasienten har gjenvunnet samtykkekompetansen etter hvert som rusvirkningen avtar (Helsedirektoratet, 2017, s. 22).