Kort om reglene
Hensynet til pasientens selvbestemmelse er sentralt i helselovgivningen. Hovedregelen er at helsehjelp kun kan gis etter et gyldig samtykke. Dette fremgår både av psykisk helsevernloven § 2-1 og pasient- og brukerrettighetsloven § 4-1.
For at samtykket skal være gyldig forutsettes det at:
- Det er gitt nødvendig informasjon (informert samtykke).
- At samtykket er frivillig.
- At pasienten har kompetanse til å samtykke ("samtykkekompetanse").
Kravet om informert samtykke kan bare fravikes hvis det finnes lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag. Noen av de mest praktiske eksemplene på slike grunnlag er:
- Manglende samtykkekompetanse (pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3)
- Helsehjelp gjennom samarbeid (pasient- og brukerrettighetsloven § 4-6)
- Helsehjelp med tvang i psykisk helsevern (psykisk helsevernloven §§ 3-2, 3-3 og 4-4)
- Helsehjelp med tvang i somatikken (pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4 A)
- Uavhengig av samtykkekompetanse
- Tvangsbestemmelser i psykisk helsevernloven ved farekriteriet (fare for andres liv eller helse eller fare for pasientens eget liv).
- Øyeblikkelig hjelp-plikten (helsepersonelloven § 7 med unntak i § 4-9-situasjoner for "døende", samt blodprodukter og sultestreik ved alvorlig overbevisning).
Om pasienten motsetter seg helsehjelpen vil dette alltid kreve lovhjemmel, og da må alltid tvangsbestemmelsene vurderes. Om pasienten både mangler samtykkekompetanse og har en alvorlig sinnslidelse skal tvangsreglene i psykisk helsevernloven anvendes (jfr. pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3, 5. ledd) selv om pasienten ikke motsetter seg helsehjelpen.
