Det er en forutsetning at pasientens evner er tilstrekkelige for alle de fire dimensjonene i FARV for at pasienten skal kunne sies å være samtykkekompetent. F.eks. kan noen pasienter ha evnen til å forstå relevant informasjon, men samme pasient klarer kanskje ikke å «anerkjenne» eller «resonnere» rundt det samtykket omfatter.
Det presiseres at manglende forståelse etter denne vurderingen ikke er synonymt med «manglende sykdomsinnsikt» eller «kognitiv svikt». Det er noe overlapp i disse begrepene og det er større sannsynlighet for mangel på samtykkekompetanse blant pasienter som mangler sykdomsinnsikt eller som har kognitiv svikt, men også pasienter med manglende sykdomsinnsikt eller kognitiv svikt kan ha samtykkekompetanse.
Samtykkekompetanse kan ikke bestemmes ut fra diagnose. Det kan heller ikke avgjøres ut fra hva pasienten mener eller ønsker. f.eks. slik at de pasientene som takker nei til anbefalt behandling nærmest automatisk vurderes til å mangle samtykkekompetanse.
Kravene til forståelse vil øke jo mer komplekse de ulike mulige hjelpetiltakene er, og jo mer komplekse vurderingene knyttet til nytte og ulemper er. En konsekvens av dette er at en pasient kan ha bevart sin samtykkekompetanse for helsehjelp som er enklere å forstå, mens samtykkekompetansen kan anses å mangle for helsehjelp som er vanskeligere å forstå.
Den som vurderer pasientens samtykke må legge til rette for at pasienten blir mest mulig i stand til å samtykke. Dette inkluderer bl.a. å gi pasienten god informasjon (dette skal ikke være en «test» av pasientens kunnskaper). I tillegg skal en vurdering av samtykkekompetanse få frem pasientens begrunnelser, ikke bare hva pasienten ønsker eller vil. Og den som vurderer samtykkekompetansen må fortelle hva han/hun tenker er det riktige gjøre og hvorfor, samt informere om mulige alternativer og fordeler/ulemper med disse. Vi skal se nærmere på dette i forbindelse med de fire filmene med samtykkekompetansevurderinger.