Filtrasjonsmembranen har en porestørrelse som slipper igjennom vann, ioner og små molekyler, men holder tilbake celler og makromolekyler. Selektiviteten avhenger ikke bare av molekylstørrelse, men også av molekylenes form og ladning. Filtrasjonsflaten blir stor fordi hver nyre har mer enn 1 million glomeruli, som hver er forsynt med et omfattende kapillærnøste.
Et stoff som filtreres fritt i glomerulus, og som hverken blir utsatt for sekresjon eller absorpsjon i tubulus, kan brukes til å beregne filtrasjonshastigheten, f. eks. i liter pr. minutt. Mengden av stoffet som forlater plasma (pr. tidsenhet) er da den samme som mengden av stoffet som kommer ut i urinen (pr. tidsenhet), det vil si:
konsentrasjon i plasma x plasmavolum/min = konsentrasjon i urin x urinvolum/min
eller
plasmavolum/min = (konsentrasjon i urin x urinvolum/min) / konsentrasjon i plasma
Plasmavolum/min er det volumet som den filtrerte mengden av stoffet var løst i. Hvis vi setter inn måleverdier på høyre side av likhetstegnet, får vi et tall for dette volumet, som er lik den glomerulære filtrasjonshastigheten - glomerular filtration rate, GFR.
Inulin kan brukes til å bestemme GFR, men må først injiseres. Et alternativ for klinisk bruk er kreatinin, som finnes naturlig i plasma.
Clearance for et gitt stoff er det plasmavolumet som inneholder like mye av stoffet som den mengden som skilles ut i urinen pr. tidsenhet. Clearance for inulin er lik GFR. Clearance for p-aminohippurat (PAH) er lik renal plasmaflow (RPF) fordi PAH blir utskilt fullstendig gjennom filtrasjon + sekresjon. For andre stoffer blir clearance et mål for graden av sekresjon eller absorpsjon i tubuli.