Hjertefrekvensen (pulsen)

Hjertefrekvensen styres normalt av sinusknuten. Hos voksne er den 50-100/min i hvile, og raskere hos barn, ved fysisk eller psykisk anstrengelse, feber, anemi m.m. Evnen til å øke pulsen er vesentlig for å øke minuttvolumet ved anstrengelse: mens slagvolumet bare kan fordobles, kan pulsen øke 3-4 ganger, til maksimalt drøye 200/min hos unge, med fallende maksimum med årene.

Den normale pulsen viser vagusmedierte variasjoner med respirasjonen. Slik fysiologisk sinusarytmi er ofte uttalt hos barn og unge, og er et sunnhetstegn. Sinusknuten er langstrakt, og de øvre delene har raskere pacemakerfunksjon enn de lavere.

Mange medikamenter påvirker hjertefrekvensen. Fyringsfrekvensen i en pacemakercelle bestemmes av den spontane stigningen av membranpotensialet i fase 4 av aksjonspotensialet. Stigningen i fase 4 avhenger delvis av pacemakerstrømmen If. Denne strømmen hemmes av ivabradin, som derved bremser pulsen. Vagusstimulering hemmer indirekte pacemakerstrømmen og gir dermed langsommere stigning i fase 4. Pacemakercellene har dessuten en kaliumkanal som aktiveres av acetylcholin fra vagusnerven, og dermed senker membranpotensialet. Samlet gir disse effektene av vagus en langsommere puls. Høy aktivitet i vagus kan ses i hvile hos veltrente og ved bruk av hjertemedisinen digitalis, mens vagusblokade med atropin gir raskere puls. Aktivitet i sympatikus stimulerer betaadrenerge reseptorer og gir raskere puls, mens betablokkere bremser den, i likhet med kalsiumkanalhemmere, som også demper stigningen av membranpotensialet i fase 4. Adenosin bremser pacemakerstrømmen, særlig i AV-knuten, mens astmamedisinen aminophyllin hemmer dannelsen av adenosin og øker pulsen.

P-bølgen

P-bølgen er resultanten av all atriedepolariseringen. Den er en bølge, og ikke takket som QRS. Det skyldes at atriet ikke har spesialiserte raske ledningsfibre som ventriklene har. Myocyttene er imidlertid langstrakte og ligger parallelt, slik at man kaller dem atriebunter. De leder impulsene ganske raskt fordi impulser ledes mye bedre på langs enn på tvers av fiberretningen. I atrietaket ligger en slik interatrial bunt som forbinder høyre og venstre atrium (Bachmanns bunt kalles den, men det trenger du ikke huske).

Aksen
Høyt i høyre atrium ligger sinusknuten, som depolariseres først. Siste del av P-bølgen viser venstre atriums aktivering. Normalt er det én jevn bølge som maksimalt er 0,12 s. Aktiveringen starter vanligvis høyt oppe i høyre forkammer (øvre del av sinusknuten), og brer seg nedover mot venstre. Frontalplanaksen er 0-75°, og største normale utslag er 2,5mV (2,5 mm). Aksen ned mot venstre gir en positiv P-bølge i avledningene I og II.

Sinusknuten strekker seg, som nevnt, langt nedover i atriet, og pacemakercellene fyrer langsommere jo lengre ned de ligger. Vagus hemmer de øverste cellene mest, så topptrente med «idrettshjerte» har ofte langsom puls med P-bølger som har aksen oppover (de er negative i aVF). Ved utvidete lunger (f.eks. KOLS med emfysem) står diafragma lavt, og hjertet «henger dråpeformet» ned. Da blir P-aksen mer loddrett. Unormal akse ses også ved ekstraslag som kommer fra andre pacemakerceller enn sinusknutens. Slike fins i lungevenene, sinus coronarius, hulvenene og atrieveggene

Amplituden
Amplituden kan bli >2,5 mm når høyre atrium er forstørret eller tykkvegget (det ligger nær brystveggen). Det ser man hvis høyre hjertekammer arbeider tungt. En for høy, ofte litt spiss P-bølge kalles P-pulmonale fordi den kan ses hvis pulmonalklaffen er trang, eller hvis det er for høyt trykk i lungekretsløpet, som en iblant kan se ved uttalt KOLS.

Et stort venstre atrium vil i liten grad påvirke høyden på P-bølgen fordi det ligger baktil, lengre fra brystveggen. Hvis den interatriale muskelbunten i atrietaket fungerer dårlig (for eksempel på grunn av betennelse eller arrdannelse), eller venstre forkammer har blitt stort på grunn av økt motstand (økt afterload), blir ledningen mellom forkamrene forsinket og P-bølgen bredere. En bred P-bølge (>0,12 s) blir ofte topuklet med et søkk på midten (P-mitrale, fordi en trang eller lekk mitralklaff gir økt afterload for venstre atrium).

Ved hjertesvikt blir hjertemuskelen stivere og krever høyere fylningstrykk. En slik diastolisk dysfunksjon i venstre hjertekammer ses ofte når hjertemuskelen er fortykket, som ved høyt blodtrykk eller aortastenose. Da kan hjertet rotere bakover, og i V1 kan en se en bred P-bølge (>0,12 s) som er positiv først, men har en > 1 mm dyp og > 40 ms lang negativ avslutning («negativ P-terminale»). I EKG-beskrivelsen kalles det «venstre atriebelastning».

Ved hyperkalemi blir hvilemembranpotensialet mindre negativt. Det reduserer P-bølgeutslaget og ledningshastigheten, slik av P blir lavere og bredere.

P-bølgen representerer atrienes depolarisering og tilsvarer ventriklenes QRS. På samme måte som ventriklene har en repolariseringsbølge (T-bølgen), har atriene sin T (Ta). Ta er alltid motsatt rettet P-bølgen. Som regel ser vi den ikke fordi den «drukner» i det mye større QRS, men av og til er den stor, og gir en skålformet senkning av hele QRS-komplekser, en såkalt «junction depression» (figuren, rød pil).

Hvis det er flutterbølger (F-bølger, ca. 300/min) i atriet, erstatter de P-ene. Mer om det i del 4 (Arytmier), og er de enda raskere, blir det fine flimmerbølger (f-bølger), ev. vises de bare som en rett strek.

PQ, ev. PR-tiden

Dette er tiden fra første start av P-bølgen til første start av QRS (normalt 0,12-0,21 s), og utgjøres av ledningstiden gjennom atriet, AV-knuten, His’ bunt og purkinjefibrene. Q-takken, eller der den mangler, starten av R, markerer starten på depolariseringen av myokard. Det meste av PQ-tiden brukes gjennom AV-knuten, og impulsforsinkelsen bidrar til at hjertekamrene rekker å bli godt fylt før systolen, og kan arbeide effektivt. PQ-tiden forkortes noe når hjertet går raskere.

Forlenget PQ-tid (≥ 0,22 s) kalles førstegrads blokk (AV-blokk grad 1). Vagusstimulering forlenger PQ-tiden, og kan til og med gi forbigående høygradige AV-blokk (mer i Del 4 arytmier). Dette er sannsynligvis effekten av digitalis som virker på vaguskjernen i hjernestammen. Også beta-adrenerge reseptorblokkere, non-dihydropyridin kalsiumkanalhemmere og hemmeren av pacemakerstrømmen If, ivabradin, bremser overledningen gjennom AV-knuten.

Kortere PQ-tid ses hvis det er en ekstra ledningsbunt mellom atrier og ventrikler utenom AV-knuten. Slike aksessoriske bunter leder impulsen raskere enn AV-knuten, og gir en for tidlig, slakk start på QRS (preeksitasjon, Del 4, arytmier).

Ved betennelse i hjerteposen, en perikarditt, vil ofte PR-segmentet helle nedover i forhold til grunnlinjen. Det skyldes trolig at myocyttene som ligger ut mot perikard, skades og får kortere aksjonspotensialer, så atrie-T (Ta), som er negativ, starter tidligere enn ellers og trekker PR-linjen ned.

QRS

QRS: akser, amplituder og utseende

QRS dannes ved at depolariseringsfronten spres i rom og tid utover hele myokard. Mest korrekt beskrives det med en vektorsløyfe, men grovt sett tilsvarer hovedaksen retningen på den avledningen som viser det største QRS-utslaget.

Utslagene vises som skarpe takker: det er en Q-takk når det første utslaget går nedover fra grunnlinjen, en R er første positive utslag, S er negativ, og hvis det er enda et positivt utslag, har vi en R’. Store utslag betegnes ofte med stor bokstav, og små med liten, for eksempel qRs.

Når frontalplanavledningene er presentert i Cabreras kompass/klokkeformat, er det lett å beregne aksen (se Del 1). QRS-aksen i frontalplanet er normalt -30° til 105°. Figuren gir en kort repetisjon.

Høyre akse 90°–104° (oftest normalvariant, særlig hos unge).

Høyre aksedeviasjon >105° (ses ved høyre ventrikkelhypertrofi og det sjeldne bakre venstre hemiblokk). Noen betegner all høyre akse som deviasjon.

Venstre akse er <0° (normalvariant).

Venstre aksedeviasjon ≤-30° (ses ofte ved venste ventrikkelhypertrofi, men er ofte uforklart).

Fremre venstre hemiblokk ≤-45° (ses ofte ved venstre ventrikkelhypertrofi). Ved hemiblokk skal det også være lett breddeøkt QRS (0,10-0,12 s).

Bakre venstre hemiblokk. Den første aktiveringen av øvre del av ventrikkelseptum skal i hovedsak normalt skje fra venstre bakre gren: impulsene har retning oppover, fremover og til høyre, og er ansvarlige for den lille r i V1 og q i V6 og aVL (frem til høyre), og for den lille q i aVF og I. Hvis denne høyseptale startvektoren faller bort ved et bakre hemiblokk, vil startaktiveringen komme fra lavere ned i venstre ventrikkel, og bre seg oppover, bakover og mot venstre (r i aVL og I, q i aVF og III), og hovedaktiveringen av venstre ventrikkel vil komme fra apexregionen og gå mot høyre. Diagnosen bakre venstre hemiblokk krever derfor 1. QRS-akse 90-180°, 2. endret startvektor i QRS og 3. at det ikke er lungesykdom eller patologi I høyre ventrikkel som forklarer funnet.

Q-takker

Det er en Q-takk når det første utslaget i ventrikkeldepolariseringen går nedover. Normalt går startimpulsen fra bakre venstre gren og opp, frem og til høyre i septum. Derfor skal det være en q-takk i avledningene i nedre vegg (II, aVF og III) og på venstre side (I, V5-V6). aVR «ser» hjertekamrene fra innsiden, så her skal det være en dyp, bred Q-takk som ikke kan skilles fra S (vi kaller utslaget et QS). Det betyr at –aVR ikke skal ha noen q-takk, bare en stor R. Heller ikke i V1-V3 skal det være q-takker. Normale q-takker varer <30 ms (0,03 s), har grenseverdi i området mellom 30-40 ms og er patologiske når de er 40+ ms, forutsatt at utslaget er minst 25% av den etterfølgende R. For at en skal kunne si med rimelig sikkerhet at det er tegn på tidligere hjerteinfarkt, må det være patologiske q-takker i minst to naboavledninger, mens én patologisk og én med grensevarighet bare gir mistanke om et gjennomgått infarkt. Når utskrifthastigheten er 50 mm/s, er det mye lettere å skille normale fra patologisk brede q-takker enn det er med 25 mm/s, der det bare er ¼ mm forskjell mellom grenseverdi (30 ms) og patologi (40 ms).

R- og S-takker

Disse representerer hovedutslaget i QRS og bestemmer aksen. Amplitudene avspeiler resultanten av hjertemuskelmassenes elektriske aktivitet og den elektriske motstanden mellom hjertet og elektrodene. Blod leder strøm dårligere enn vevet gjør, så et dilatert blodfylt sviktende hjertekammer vil gi lavere QRS-utslag. En hjertemuskel med mye bindevev eller arr, vil også gi lave QRS, og ved KOLS, særlig når det er lungesvinn (emfysem), blir hjertet pakket inn i et isolerende luftlag så EKG-utslagene blir små. Det meste av den elektriske motstanden ligger i huden, og «tykkhudete» får små signaler.

QRS utslagene skal normalt være

Menn har større QRS-utslag enn kvinner har, yngre større enn eldre, og veltrente har større utslag enn utrente. Ved hypertrofisk hjertesykdom blir det store QRS-utslag, men også andre forandringer i EKG. Høyt blodtrykk, aortastenose og hypertrofisk kardiomyopati er eksempler på sykdommer hvor det er vanlig med store QRS-utslag.

Fragmentering og bratthet

Det skal normalt ikke være hakk i R eller S. Slike hakk (fragmentering) er ofte tegn på ujevn impulsutbredelse i myokard, særlig på grunn av fibrose/arr, og kan ses etter hjerteinfarkt, ved sykelig hjertemuskelhypertrofi og ved andre hjertemuskelsykdommer (kardiomyopatier). Også her gjelder at forandringene må finnes i minst to naboavledninger før de skal vektlegges. Utslagenes steilhet er også av interesse. Ved hypertrofi med fibrose blir utslaget mindre bratt (for de som husker skolefysikken: lavere dV/dt), som ses i V1-V2 (R>35 ms ved hypertrofi av høyre hjertekammer), mens venstresidig hypertrofi, som ventet, ses best over dette kammeret, i V5-V6 (qR ≥50 ms).

Brattheten i utslaget kan også lette tolkningen av brede QRS: Ved grenblokk ledes impulsene raskt ned den andre, fungerende grenen, og aktiverer raskt et stort område. Det gir en rask R-stigning. Til grenblokksiden, derimot, går impulsene sakte, og avslutningen av QRS (de siste 40 ms) blir slakkere. Når depolariseringen starter i selve ventrikkelmuskelen, utbres den langsomt, først til de nærmeste myocyttene, så videre i muskelmassen. Det gir en slakk start på QRS, men så trenger impulsene inn i ledningssystemet, og avslutningen blir raskere. Figuren illustrerer dette (sterkt overdrevet).

QRS-bredden

QRS beskriver hjertets depolarisering. Tiden fra den første til den siste depolariseringen er normalt opptil 0,10 s.

Høyre og venstre grenblokk. Fibrene i His’ bunt går over i høyre og venstre ledningsgren. Den venstre deler seg opp i fremre og bakre grener, og ofte noen intermediære som går til septum. Når venstre gren leder vesentlig langsommere enn den høyre, eller slett ikke leder, får vi et QRS som er ≥0,12 s, og det er venstre grenblokk. Da må venstre hjertekammer aktiveres fra høyre hjertekammer. Denne aktiveringen foregår på tvers av muskelfiberretningen, og tar tid. Høyre ventrikkel blir ferdig depolarisert før den venstre, og den siste delen av det brede QRS-komplekset vil derfor utbres mot V6 (i venstre aksille), og gi et positivt utslag der (én stor, langvarig R eller en topuklet RR’). Når det er et høyre grenblokk, vil en se den siste aktiveringen vist som en R’ i V1 over høyre hjertekammer. Huskeregel: sluttaktiveringen (R’) ses på høyre side (V1) ved høyre grenblokk og på venstre side (V6) ved venstre grenblokk.

Inkomplett høyre grenblokk er en normalvariant. Da viser V1 (og ev. også V2) RR’-mønster, mens QRS-varigheten er <0,12 s. Hvis enten den fremre eller den bakre fasikkelen i venstre gren er blokkert, kalles det hemiblokk eller fasikkelblokk. Da er QRS 0,10-0,12 s, og QRS-aksen er unormal (se senere).

Høyre grenblokk har normalt ikke store kliniske konsekvenser, mens venstre grenblokk svekker hjertets arbeid i betydelig grad. Det skyldes både at skaden ved venstre grenblokk er større fordi grensystemet er stort og vifteformet, og at septum (som da aktiveres fra og samtidig med høyre hjertekammer) ikke er i fase med kontraksjonene i resten av venstre hjertekammer.

Intraventrikulært ledningshinder: breddeøkning opp mot 0,12 s betegnes som «lett intraventrikulært ledningshinder», mens QRS ≥0,12 s i et overledet slag enten skyldes grenblokk (høyre eller venstre) eller «betydelig intraventrikulært ledningshinder». Redusert ledning med tilhørende brede QRS ses ved høy vevskaliumkonsentrasjon (iskemi, hyperkalemi) eller overdose med natriumkanalhemmende (antiarytmisk) medisin. QRS-bredden øker også hvis det er forstørrede hjertekamre (hypertrofi), særlig hvis det er bindevev (fibrose, arr) i myokard.

Natriumkanalhemmere har det til felles at de bremser depolariseringen (aksjonspotensialets fase 0) og dermed impulsutbredelsen: P blir litt bredere, PQ-tiden øker litt og QRS blir bredere. Pasienter som starter med natriumkanalhemmeren flekainid, skal derfor kontrollere EKG fordi eventuell overdosering vil kunne vises på QRS-bredden.


Til venstre vises A (svart) aksjonspotensialet før og B (blå) etter inntak av natriumkanalhemmeren flekainid, som brukes for å stanse og forebygge hjertebankanfall. Det slakkere aksjonspotensialet gir langsommere ledning, og det normale QRS blir bredere (figurene til høyre).

Hvis et hjerteslag som startes fra forkamrene, kommer tett på slaget foran, enten fordi det er et ekstraslag (en ekstrasystole) eller hjertet slår fort (takykardi), kan ledningssystemet være delvis refraktært, og det kan bli bredere QRS, eventuelt høyre eller venstre grenblokk. Dette kalles aberrant overledning av supraventrikulære slag. Det er som regel et uskyldig fenomen, som må skilles fra hjerteslag som starter i hjertekamrene (de er ventrikulære) og er potensielt alvorlige. Tommelfingerregelen er at et smalt QRS-komplekser er overledet (supraventrikulært), mens brede QRS skal tolkes som ventrikulære inntil det motsatte er bevist.

Aberrant overledetVentrikkelslag
Relasjon til PP foran hvert
Ev. atrieflutter/flimmer
Ikke P foran
Av og til retrograd P etter
QRS breddeOftest 0,12-0,15 sOftest ≥ 0,15 s
QRS utseende Likner grenblokk
Bredden varierer med avstand til slaget foran, starter bratt og avslutter slakt
Likner ikke grenblokk, kan smelte sammen med normalslag, starter slakt og avslutter bratt

J-punktet

J-punktet er den (relativt) skarpe overgangen mellom QRS og ST-linjen, og skapes av den utadrettede (repolariserende "transient outward") kaliumstrømmen Ito.

Som regel ligger J-punktet på grunnlinjen, men ved «tidlig repolarisering» kan det løftes. Det er en normalvariant som særlig ses hos yngre veltrente menn. Ito stimuleres av vagus (som gir høyt J-punkt, tidlig repolarisering). V2 og V3 ligger som regel på brystkassen rett overfor septum. Dette er et spesielt område med to endokardflater (begge sider av septum) og én overflate. Her finner vi som regel et høyt plassert J-punkt (opptil 2 mm normalt, men opptil 3 mm hos veltrente yngre menn).

Oppad konkav ST-stigning er som regel uskyldig 🙂, mens når et hevet eller senket ST-segment holder seg vannrett eller heller nedover, er det oftere uttrykk for patologi 🙁.

ST-segmentet

ST er strekningen mellom J-punktet og T-bølgen, og representerer fase 2, den isoelektriske fasen i aksjonspotensialet, som følger den normale grunnlinjen når hjertecellene har normale aksjonspotensialer og alle er i samme fase. Ved iskemi vil grunnlinjen heves eller senkes, avhengig av hvordan EKG-elektroden er plassert i forhold til det iskemiske området.

Minst to forhold bidrar til at ST-segmentet avviker fra grunnlinjen ved iskemi:

  1. Grunnlinjen: Iskemiske myocytter klarer ikke holde i gang de energikrevende ionepumpene sine. Da svikter Na/K-pumpen, og ekstracellulær K+-konsentrasjon øker. Det minsker K+- transporten ut gjennom kanalene i fase 3 og svekker hvilemembranpotensialet (blå linje viser iskemisk aksjonspotensial). Over et iskemisk område vil derfor en EKG-elektrode registrere strøm vekk fra seg i diastolen (retningen er definert fra positivt til negativt, og den såkalte skadestrømmen vil gå fra det positive (her det minst negative) til det mest negative området), altså vekk fra vår elektrode. Det medfører at grunnlinjen i EKG vil være senket i diastolen. Når grunnlinjen senkes og QRST blir depolarisert som normalt, vil det se ut som om komplekset er hevet, og vi får et «ST-løft» som i virkeligheten skyldes den diastoliske grunnlinjesenkningen.
  2. I systolen, derimot, blir både de friske og de iskemiske cellene fullt depolarisert. Da er det ingen skadestrøm. Men fordi iskemiske aksjonspotensialer varer kortere enn de friske, vil det mot slutten av de friske cellenes aksjonspotensial gå en skadestrøm til iskemisonen og løfte ST ytterligere.

Når iskemien ligger lengre bort og det er friskt vev mellom elektroden og iskemisonen, blir det omvendt: da går skadestrømmen til det friske vevet under elektroden, grunnlinjen heves og det ser ut som om ST-linjen synker ned. Slik «ST-senkning» ses ved angina pectoris, der iskemien mest rammer subendokard, som ligger lengst fra koronararterien i epikard, og er omgitt av det høyeste vevstrykket. Vi kan også få «resiprok ST-senkning», for eksempel når et infarkt i hjertets bakvegg sender skadestrøm til den friske forveggen, så grunnlinjen der løftes og iskemien i bakveggen viser seg som senket ST-segment i prekordialavledningene.

Når det er et hjerteinfarkt med ST-løft (ST-elevation myocardial infarct, STEMI), måles ST-hevningen fra starten av QRS og opp til J-punktet, der ST-linjen starter. Hvis en summerer millimeter ST-løft fra alle de 12 EKG-kanalene, får en et nokså presist bilde av hvor stor hjertemuskelmasse som er truet av infarktet.

Under en arbeidstest ser vi ofte at et løftet J-punkt glir ned til grunnlinjen, og det kan bli en J-punktsenkning med rask ST-stigning opp til grunnlinjen. Det er uttrykk for en normal respons på den adekvate sympatikusstimuleringen som da finner sted. Ved ST-senkning måles derfor avviket fra grunnlinjen (som er T-P-strekningen) 80 ms etter J-punktet. Hvis det er takykardi, f.eks. under en arbeidstest, kommer T-bølgen tidligere, og da måles ST-avviket 60 ms etter J-punktet. En ST-senkning som peker nedover fra J-punktet, er som regel patologisk.

Før ble digitalis mye brukt, og fortsatt gis det til pasienter som har raskt overledet atrieflimmer og hjertesvikt. Medisinen hemmer Na+/K+-ATPasen slik at det blir et mindre negativt hvilemembranpotensial med slakkere fase 0 og langsommere ledning. Mer Na+ inni cellen gir økt Na+/Ca2+-bytte, økt intracellulært kalsium, økt kontraktilitet og kortere fase 2, og dermed økte forskjeller mellom cellenes membranpotensial i systolen. Det resulterer i karakteristiske ST-forandringer – de skålformede ST-senkningene som kan være vanskelige å skille fra iskemi.

T-bølgen

T-bølgen representerer ventriklenes repolarisering, dvs. aksjonspotensialets fase 3. Her strømmer K+ ut av cellene. Den starter slakt og avsluttes brattere. Vanligvis peker T-bølgen samme vei som QRS; den er konkordant. Dette er intuitivt ulogisk fordi utladning og oppladning burde ha vært motsatt rettet.

Forklaringen er at hele ventrikkelendokard normalt aktiveres nesten samtidig via purkinjefibrene, og depolariseringen (QRS) brer seg fra endokard til epikard. Aksjonspotensialene i endokard varer lenger enn de gjør i epikard (som har kraftigere Ito), og dermed begynner repolariseringen, som har motsatt ladning, i epikard og brer seg innover til endokard i motsatt retning av depolariseringen. Utslagene i EKG fra en depolariseringsfront mot elektroden og en repolarisering vekk fra den, vil peke samme vei (QRS og T-bølgen blir konkordante). Det er noen unntak: høyre ventrikkel er tynnvegget, og septum har to endokardflater. Det er derfor nokså vanlig (og normalt) at T i V1 og V2 er positive selv om QRS domineres av den negative S. Hos kvinner er en negativ T-bølge tillatt også i V3 selv om R>S der, så sant det er negative T-er også i V1-V2. Men hvis to naboavledninger ellers har diskordante T-bølger, er det som regel uttrykk for patologi.


T-bølgens akse: grønt er normalt, gult grenseverdi og rødt unormalt Neste illustrasjon minner om hvorfor den normale T-bølgen er konkordant med QRS.

Ved hyperkalemi er hvilemembranpotensialet ikke så lavt; repolariseringen går fort, og vi får en smal T-bølge som strekker seg i høyden. Ved hypokalemi har cellen et mer negativt hvilepotensial, så repolariseringen tar lengre tid og T-bølgen blir bredere og flatere.

QT-tiden

QT-tiden avspeiler systolens varighet, dvs. tiden fra første til siste depolarisering i ventriklene. Den påvirkes derfor av aksjonspotensialets varighet + tiden det tar fra første til siste depolarisering, dvs. QRS-bredden. Hvis systolen (fase 2) varer for lenge, vil kalsiumkanaler kunne reaktiveres og gi etterpotensialer i noen celler. Når naboceller ikke er i samme elektriske fase, blir det spenningsforskjeller mellom dem. Depolariserende strømpulser kan da utløse en serie tette ekstraslag som kan gi både besvimelser og plutselig hjertedød. Derfor er det viktig å måle QT-tiden hos de som har besvimt, hos slektninger av de som har hatt plutselig uventet tidlig hjertedød, og ved forskrivning av medisiner som kan forlenge QT-tiden. Mer om dette i Del 4 (arytmier).

QT-tiden måles fra starten av q-takken til slutten av T-bølgen, der tangenten til den bratteste nedstigningen krysser grunnlinjen. De mest markerte T-bølgene ses gjerne i avledningene II og V5, så det anbefales at målingene gjøres her. En del pasienter har temmelig flate T-bølger i alle avledningene, så det hender at man ikke kan måle QT-tiden pålitelig. EKG-apparatenes tolkeprogram angir ofte altfor lang QT-tid, så ved unormal verdi i rapporten, må en alltid sjekke om målingen er korrekt.

LQTS i figuren under står for «Long QT Time Syndrome», den arvelige ionekanalfeilen som gir lang QT-tid.

Aksjonspotensialene er lange ved langsom puls og raske ved hurtig. Derfor må vi korrigere den målte QT-tiden for hjertefrekvensen, og få QTc(«c» for corrected). Det finnes mange formler for dette, og Bazetts formel er den mest brukte:

QTc= QTmålt/ kvadratroten av avstanden mellom hjerteslagene (i sekunder).

Den fungerer greit i området 50-100 slag/min, men dårligere ved langsommere eller raskere hjerterytmer.

Ved puls <60/min er QTc<QTmålt
Ved puls 60/min er QTc=QTmålt
Ved puls >60/min er QTc>QTmålt

Kvinner har litt lengre QTc enn menn: maksimum normalt er 0,46 s, mens det er 0,44 s for menn (ikke vedtatte grenser). En tommelfingerregel er at QTc skal være mindre enn foregående R-R-intervall. Ved QTc >0,48 s øker faren for arytmier, og ved QTc >0,50 s blir den stor.

Ekstracellulær kalium- og kalsiumkonsentrasjon påvirker QT-tiden. Er det lav s-Ca2+, blir det lang fase 2, mens hyperkalsemi gir en kort QT-tid. Magnesium (Mg2+) virker til dels som en naturlig kalsiumantagonist, og kan roe et hjerte med for lang QT-tid, til tross for at Mg2+ i seg selv forlenger QT-tiden. Ved hyperkalemi er det et lite negativt hvilemembranpotensial, som raskt blir gjenopprettet i fase 3. Ved hypokalemi er membranpotensialet mer negativt, repolariseringen tar lengre tid og QT-tiden øker.

U-bølgen

Denne har liten klinisk betydning, men kan forstyrre QT-målingen når T- og U-bølgen smelter sammen. Da velger en å inkludere U i T-bølgen, mens den ikke tas med når det er adskilte bølger.

Systematisk EKG-analyse

Den som er utrent i tolkning av EKG, MÅ analysere systematisk. Den som daglig tolker EKG, kan bruke mønstergjenkjenning ("pattern recognition"), men så snart noe ikke passer helt, må en ta det systematisk.

Det første blikk

Som regel er det best å grovsjekke EKG først, og så finstudere detaljene etterpå. Hvis QRS er for bredt (>0,12 s), gjelder som regel ikke de vanlige reglene for QRS- og T-bølgens utseende.

Systematisk sjekk
Her bedømmer en (for hver type slag hvis det er flere):

Systematisk analyse - 3 trinn

Tre trinn: beskrive, tolke og sette i klinisk sammenheng

Bølger og takker

Intervaller og grunnlinjen

EKG-beskrivelsen skal hvis mulig, gjøres tredelt:

  1. Beskrivelse av funn
    F. eks. Sinusrytme 80/min, breddeforøkt P, terminalt negativ i V1. Venstre aksedeviasjon, store QRS-utslag og lett intraventrikulært ledningshinder. Lett ST-senkning og T-inversjoner i forveggen.
  2. Tolkning
    F. eks. Venstre ventrikkelhypertrofi med forstyrret repolarisering
  3. Funn sett i lys av klinisk kontekst
    F. eks. Forenlig med klinisk opplyst mangeårig hypertensjon; tilsier intensiv blodtrykksbehandling