QRS-kompleksene er normalt smale 0,08-0,10 s) fordi His’ bunt er koblet til høyre og venstre gren, som aktiverer hvert sitt hjertekammer samtidig.
Hvis en av grenene ikke fungerer, vil impulsene fra den andre grenen nå sitt kammer på normal tid og starte kontraksjonen. Impulsen bres deretter på tvers gjennom hjertet fra celle til celle, og det går mye langsommere enn når purkinjefibrene brukes; QRS blir 0,12 s eller mer. Den siden som har grenblokk, aktiveres sist, og slutten på QRS-komplekset avslører hvilken det er: er det en positiv slutt på QRS i V1 (som ligger over høyre hjertekammer), er det den siden som aktiveres sist på grunn av høyre grenblokk, mens når siste del av QRS er positiv i v6 over venstre hjertekammer, er det et venstre grenblokk.
Høyre grenblokk har ikke så store konsekvenser, og kan til og med være en medfødt normalvariant. Venstre grenblokk, derimot, viser at det er en ikke ubetydelig skade av venstre hjertekammer.
Særlig ved venstre grenblokk får pasienten dyssynkroni, dvs at hjertekamrene ikke trekker seg sammen på likt. Høyre hjertekammer aktiveres først på normal måte. Venstre hjertekammer derimot, trekker seg sammen litt senere og langsommere fordi de elektriske impulsene der går fra myocytt til myocytt, og ikke gjennom det raskere ledningssystemet. Skilleveggen mellom hjertekamrene (septum) vil da slarke, slik at venstre kammers tømning ikke blir effektiv. Pasienter som har venstre grenblokk og hjertesvikt, kan ofte ha nytte av resynkroniserende pacemakerbehandling. Én elektrode plasseres i en vene som ligger over venstre hjertekammer, en annen ligger inni høyre hjertekammer, og en pacemaker stimulerer begge slik at kamrene slår helt i takt.
Grenblokk er ofte permanente, men hvis hjertet banker fort (takykardi) eller en supraventrikulær ekstrasystole kommer tett på slaget foran, så hender det at den ene grenen ennå ikke er klar til å overlede raskt, mens den andre gjør det. Da får vi et «funksjonelt grenblokk». Som oftest er det høyresidig, men det hender også at venstre gren er den tregeste. Det kan i blant være vanskelig å se om brede QRS er hjertekammerslag (ventrikulær ekstrasystole, VES eller hjertekammertakykardi, VT), eller supraventrikulære med funksjonelt grenblokk (også kalt aberrant overledning). En P-bølge i passelig avstand foran QRS, en moderat breddeøkning (QRS 0,12 - 0,15 s) og et utseende som høyre eller venstre grenblokk, tyder på funksjonelt grenblokk. Ventrikulære slag er gjerne enda bredere (0,16 s +), mangler P-bølge foran og likner ikke grenblokkslag. Dette er lettere å vurdere i et 12-kanals EKG enn på skoputskriften.
Figuren nedenfor illustrerer at du kan finne QRS-aksen ved å lete opp det største utslaget (her positivt i II, som er 60o), og eventuelt trekke aksen 15o i retning av den største naboen (her er aVF større enn –aVR).
I eksemplene våre bruker vi i hovedsak utskrifter med 50 mm/s, men særlig i utlandet er 25 mm/s vanlig. Hjertefrekvensen kan beregnes på flere måter:
Får myokard for lite oksygen, vil aksjonspotensialene (og dermed EKG) forandres. Avhengig av hvor iskemien treffer i forhold til elektrodene, vil vi kunne se ST- senkning eller –løft, og høye spisse eller snudde (inverterte) T-bølger. Pasienter kan fra før av ha grenblokk, gamle hjerteinfarkter, venstre ventrikkelhypertrofi eller andre forhold som gir unormal ST-strekning og T-bølger, så det en skal vektlegge, er forandring av kompleksutseendet på skopet. Skriv derfor ut en kort remse ved start av registreringen, og selvsagt hvis det forandres. I tillegg bør forandringer vises med et 12-kanals EKG.
Merk at for å se infarkter, må elektrodene være orientert over eller mot iskemiområdet. Et skop-EKG vil derfor ikke alltid fange opp slike forandringer. Illustrasjonen nedenfor viser avledninger hvor de forskjellige infarktene blir fanget opp. Husk at kliniske observasjoner er viktigere enn det du ser på skopet. Dersom skop viser VF og pasienten har normal puls, så går en ikke i gang med HLR. Pasienten kan også ha et infarkt uten at dette kommer fram på skopet.
Både for høye og for lave konsentrasjoner av elektrolyttene kalium og kalsium påvirker aksjonspotensialet og dermed EKG, og slike forstyrrelser kan gi arytmier, og til og med hjertestans.
