Osmolalitet i serum, plasma
Indikasjoner for å måle osmolalitet i serum eller plasma er mistanke om såkalt pseudohyponatremi (se nedenfor) og utredning av intoksikasjoner hvor det er mistanke om inntak av lavmolekylære forbindelser som metanol, isopropanol og etylenglykol.
Osmolalitet i plasma 280-300 mosmol/kg H2O
Osmolalitet er et uttrykk for den osmotiske effekten av løste partikler pr kg løsningsmiddel. I ekstracellulærvæsken er natrium den viktigste osmotiske faktor. Osmolaliteten reguleres ved å regulere konsentrasjonen av natrium. I tillegg er det et lite bidrag fra urea og glukose.
Den målte osmolaliteten må tolkes i forhold til den kalkulerte osmolaliteten:
Kalkulert osmolalitet = 2 * S-Natrium + S-Glukose + S-Urea
Dersom pasienten har en normal målt osmolalitet og en kalkulert osmolalitet som er minst 10 mosomol/kg H2O lavere, betegnes det ofte som pseudohyponatremi. I klinisk sammenheng brukes ofte begrepet om tilstander hvor væske trekkes fra det intracellulære til det ekstracellulære rom. Dette kan skje ved en alvorlig hyperglykemi og fører til at osmolaliteten gjenopprettes og alle løste stoffer i serum eller plasma som ikke er i fri likevekt mellom intra- og ekstracellulærrommet reduseres i konsentrasjon. Dette er lettest å registrere for natrium og derav den litt misvisende betegnelsen pseudohyponatremi. I laboratoriet kan man se falskt lavt natrium ved svært høye konsentrasjoner av proteiner eller lipider i plasma. Normalt tar proteiner og lipider liten plass (< 5 %), men ved sykdom kan dette øke betydelig og føre til at det målte natrium pr volumenhet blir falskt lavt.
Dersom den målte osmolaliteten i plasma eller serum er høy og minst 10 mosmol/kg H2O høyere enn den kalkulerte osmolaliteten, tyder det på intoksikasjon med lavmolekylære forbindelser som etanol, metanol, isopropanol eller etylenglykol.
Les mer om osmolalitet i Brukerhåndboken i medisinsk biokjemi