Angiotensin konverterende enzym (ACE-) hemmere og angiotensin reseptor blokkere (ARB)

ACE-hemmere og ARB er viktige medisiner for mange nyremedisinske og hjertemedisinske pasienter. De brukes i behandlingen av høyt blodtrykk og hjertesvikt. Ved å hemme virkningen av renin-angiotensin systemet virker de direkte på blodårene og minker belastningen på hjertet. De er også ansett nefroprotektive ved mange nyremedisinske tilstander hvor dokumentasjonen i stor grad foreligger på pasienter med diabetes nefropati. ACE-hemmere og ARB er ansett som likeverdige når det gjelder effekt og omtales ofte samlet. Ulik farmakokinetikk hvor ACE-hemmere har renal eliminasjon, mens ARB har levermetabolisme, gjør at man ikke trenger å doseredusere ARB ved redusert GFR. Individuell dosering etter prinsippet «start low, og slow» gjør derimot dette argumentet mindre relevant i daglig praksis. Bivirkningsprofil og pris er også argumenter som brukes i valget mellom medikamentgruppene. Medikamentgruppene vil derimot omtales samlet i denne sammenheng.

Nyrefysiologiske aspekter for ACE-hemmere/ARB

RAAS systemet aktiveres ved tegn til dehydrering og lavt sirkulerende blodvolum (les om RAS). Angiotensin II er en potent vasokonstriktor som i nrekretsløpet hovedsakelig virker på den efferente arteriole. Dette bidrar til å øke filtrasjonstrykket og dermed øke filrasjonsfraksjonen i glomeruli, samtidig øker den vaskulære motstand i nyrekretsløpet som fører til fall i renal blodgjennomstrømming. (les om glomerulær hemodynamikk). Glomerulær hypertensjon er en viktig faktor for progresjon av kronisk nyresykdom. Ved diabetes og hypertensjon ansees glomerulær hypertensjon som en viktig primær årsak til nefronskade og senere nefrontap. Ved andre sykdommer som glomerulonefritter, vil progredierende nefrontap føre til kompensatorisk hyperfiltrasjon for å opprettholde GFR. Denne kompensatoriske glomerulære hypertensjonen er også nefrotoksisk. Det eksisterer ikke noen målemetode for å måle glomerulært filtrasjonstrykk, men grad av albuminuri kan brukes som et indirekte mål på dette. Både ved tidlig diabetes nefropati og hypertensjon er mikroalbuminuri et signal om økt intraglomerulært trykk som er skadelig.

ACE-hemmere/ARB vil føre til redusert filtrasjonstrykk ved å dilatere efferent arteriole og er vist å senke proteinuri ved albuminuriske tilstander. Både de beskrevne hemodynamiske, men også molekylære mekanismer ser ut til å være involert i dette. I tillegg vil renal blodgjennomblødning bedres siden den vaskulære motstanden går ned, dette er ansett som en viktig faktor hos pasienter med kardiorenalt syndrom. Ønsket effekt av ACE-hemmere/ARB er at videre tap av GFR over tid skal flates ut i forhold til om pas ikke bruker medikamentet.

ACE-hemmere/ARB vil påvirke organismens fysiologiske regulering av GFR. Ved tilstander og medikamenter som påvirker renal blodgjennomstrømming er pasienten derfor i fare for å få akutt nyresvikt og hyperkalemi. Eldre, hjertesyke, samtidig bruk av diuretika og NSAIDs er faktorer som øker risiko for akutte komplikasjoner under behandlingen. Pasientene må informeres om å slutte med medisinene ved akutte interkurrente infeksjoner, diaretilstander og andre forhold som gir fare for dehydrering eller redusert nyregjennomblødning. Når den akutte tilstanden er over kan medikamentene gradvis gjeninnsettes under kontroll av nyrefunksjon og kalium.

Les mer om ACE-hemmere/ARB

UpToDate