Vanndrivende medisiner er viktige i behandlingen av en rekke tilstander inkludert hypertensjon, hjertesvikt, cirrhose og ulike nyresykdommer. Diuretika inndeles ofte etter hvor i nefronet det virker
Karbonanhydrasehemmere:
Mesteparten av filtrert Natrium blir reabsorbert allerede i proksimale tubuli ved kotransport av viktige substanser som kroppen ønsker å beholde i organismen. Blant annet blir bikarbonat fullstendig reabsorbert ved at Na byttes mot hydrogenioner med dannelse av karbonsyre luminalt. Karbonsyre blir så brutt ned av enzymet kardonanhydrase i børstesømmen med dannelse av CO2 og vann som reabsorberes (se animasjon proksimale tubuli). Karbonanhydrasehemmere vil hemme reabsorpsjon av bikarbonat og medføre redusert natrium reabsorpsjon og alkalisk diurese. Pasienten vil utvikle metabolsk acidose på grunn av tap av bikarbonat i urinen. Karbonanhydrasehemmere brukes i dag bare ved helt spesielle kliniske problemstillinger.
Sløyfediuretika (Loopdiuretika):
Virker på ved å blokkere Na/K/2-CL cotransportøren i tykke ascenderende henles sløyfe (Se animasjon oppadstigende Henles sløyfe). Her reabsorberes normalt 25 % av filtrert Na. Loopdiuretika er de mest potente vanndrivende medisinene. Det er verdt å merke seg at sløyfediuretika vil påvirke den osmotiske gradienten og dermed nyrenes konsentreringsevne. Medikamentene vil samtidig hemme opptak av kalsium og magnesium i samme segment og kunne gi hypokalsemi og hypomagnesemi. Utskillelse av urinsyre går ned. Økt tilgjengelighet av Na i distale tubuli og samlerør fører til økt kaliumutskillelse og hypokalemi.
Tiazider:
Virker i distale tubuli og hemmer Na reabsorpsjon her (Se animasjon distale tubuli). I likhet med loop diuretika kan tiazider gi hypokalemi ved økt tilgjengelighet av natrium i distale deler av nefronet. Reabsorpsjon av urat og kalsium reabsorpsjon øker, mens magnesium ekskresjonen minker.
Spironolakton/amilorid:
I hovedcellene i samlerør vil aldosteronstimulering føre til økt reabsorpsjon av Na og sekresjon av kalium (Se animasjon samlerør/aldosteron). Spironolakton er en aldosteronantagonistsom blokkerer aldosteronreseptoren intracellulært, mens amilorid vil blokkere den luminale Na kanalen (ENaC) som er en konsekvens av aldosteronstimulering av intracellulær reseptor. Konsekvensen av begge er økt utskillelse av natrium og vann og redusert sekresjon av kalium. Begge er derfor kaliumsparende diuretika i motsetning til de sløyfediuretika og tiazider hvor man taper kalium i urinen.
Tolvaptan:
Tolvaptan er en vasopressin (ADH) antagonist som motvirker effekten av ADH i samlerør. Manglende ekspresjon av aquaporiner luminalt påvirke nyrenes evne til å konsentrere urinen og føre til økt utskillelse av fritt vann (Se animasjon om ADH). Tolvaptan brukes foreløpig utelukkende ved hyponatremitilstander som følge av SIADH (Syndrome of Inapropriate production of ADH).
Mannitol:
Mannitol filtreres fritt, men reabsorberes i liten grad. Dermed vil mannitol fange vann og elektrolytter luminalt ved osmotisk mekanisme og virke diuretisk. Mannitol brukes i dag bare ved helt spesielle sykdomstilstander.