Inspeksjon

Inspeksjonen starter etter at anamnesen er gjennomført. Det er viktig å gjøre seg opp et generelt førsteinntrykk før man fordyper seg i detaljene. Dette er spesielt viktig for ankel og fot. Feilstillinger i rygg, hofte, kne, ankel og fot kan være opphav til kroniske så vel som akutte skader. Derfor begynner man alltid med en generell inspeksjon før man går videre til den lokale inspeksjonen.

Generell inspeksjon

1. Vi registrerer:

2. Vi gjør en funksjonsvurdering:

For å kunne gjøre dette ber vi pasienten om å gjøre følgende øvelser:

  1. Gå: Man ser etter halting, eller annet påfallende i bevegelsesmønsteret. Helen skal dreie fra valgus til varus i steget. Observer hvilken del av foten pasienten lander på. Om det er en akutt skade er det også viktig å vite om pasienten klarer å gå.
  2. Gå på tå: Tester kraft og utholdenhet i plantarfleksorene som innerveres av n. tibialis posterior og S1 segmentet.
  3. Gå på hæl: Tester kraft og utholdenhet i dorsalfleksorene som er innervert av n. fibularis profundus og L5 segmentet.
  4. Knebøy / huksittende: Gir oss en formening om bevegeligheten i anklene, knærne og hoftene. Det gir også informasjon om muskelstyrken i de store muskelgruppene i underekstremitetene.
  5. Trendelenburg test: Lar oss vurdere styrken til m. gluteus medius i hofta. En svak gluteus medius gjør at pasienten er mer utsatt for inversjonsskade i ankelen.
  6. Holdningsinspeksjon: Feilstillinger i knær, hofte og rygg kan også gi plager i anklene. Det er derfor viktig å foreta en vurdering av hele underekstremiteten, samt hofte, bekken og rygg. Avvik høyere opp kan forplante seg i anklene og føttene og gi endrede belastningsforhold som gjør pasienten mer utsatt for skader.

Lokal inspeksjon

 Man tar her utgangspunkt i ankel og fot.

1. Feilstillinger

Når man ser etter feilstillinger i foten er det svært viktig å inspisere i stående stilling. Mange deformiteter blir ekstra tydelige da, samt at føtter sjeldent gir problemer når de ikke blir belastet.

Varus- og valgusfeilstillinger kan forekomme i hofter, knær og ankel. Det kan ofte være vanskelig å vite hvilket ledd som gir feilstillingen. Økt varus i ankelen gjør at en blir mer utsatt for supinasjonstraume (overtråkk), fraktur i 5. metatars og belastningsskader på fibularissenene. Feilstillinger kan gi mer slitasje på brusken i ankelleddet. En varusstilling vil for eksempel gi økt belastning medialt, mens en valgusstilling vil gi belastning lateralt.

Fotens hvelvinger består av både lengdehvelving og tverrhvelving. Lengdehvelvingen opprettholdes av plantare ligamenter, plantaraponeurosen og plantar muskulatur. Normalt skal hele lateralsiden av foten være nedi, mens man skal kunne få ca en fingerbredde under på medialsiden. Hvis en pasient er pes planus, altså at hele fotsålen er nedi når vedkommende står vanlig kan det vært lurt å be pasienten gå opp på tå. Da vil ofte lengdehvelvingen kommer fram.
Normalt skal caput av metatarsene skal stå i samme høyde. Ved å inspisere under caput på metatarsene kan man se etter fortykket hud der hvor en caput står dypere enn de andre og dermed belastes mest.

Andre feilstillinger man kan se er hammertå eller –tær og hallux valgus.

Valgus og varus i ankel Hammertå Hallux valgus

2. Hevelse

Det er vanskelig å skille hevelse i talocruralleddet og subtalarleddet. Ved en akutt skadet ankel vil ofte hele ankelen hovne opp. Ved ankelfrakturer vil det være viktig å vurdere hvor stor hevelsen er med tanke på operasjon. Ankler som er så hovne at man ikke klarer å rynke huden kan ikke opereres fordi man vil få et problem med lukking av huden etter operasjonen.

3. Hud

Er huden hel, eller kan det være en åpen fraktur? Se etter tegn på inflammasjon som om huden er varm, rød, hoven eller smertefull. Kroniske sår oppstår også ofte på foten. Dette kan i verste fall gi osteomyelitt og føre til amputasjon. Selv små sår må tas på alvor, spesielt hos diabetikere.

4. Muskulatur og atrofi

Ved nerveskader eller skader som fører til immobilitet kan muskulaturen atrofiere. Vurder sidelikheten.