Med tanke på videre henvisning er det viktig å være klar over at de fleste pasientene med ryggplager blir spontant bedre i løpet av 1-2 uker, og at omfattende utredning i akuttfasen ofte er unødvendig. I de fleste tilfeller vil det ikke være indikasjon for bildediagnostikk før det har gått 4-6 uker. Dette gjelder ved mistanke om nerverotaffeksjon eller andre spesifikke tilstander. Oppdaterte internasjonale retningslinjer og systematiske oversiktsartikler anbefaler ikke MR ved uspesifikke ryggsmerter. I de norske retningslinjene fra 2007 er dette mer uklart. Det utføres likevel ofte, noe som medfører en utfordring for legen å informere om funnene på en nøktern måte. Dersom ikke legen har tatt opp en grundig sykehistorie og undersøkt pasienten, er det vanskelig å tolke MR svar. MR vil kunne diagnostisere tilstander som prolaps og degenerasjon, men funnene må relateres til det kliniske bildet før en diagnose settes, fordi slike funn er nesten like vanlige i normalbefolkningen forøvrig. MR tas ved røde flagg og mistanke om nerverotaffeksjon. Røntgen gjøres ved mistanke om brudd og deformiteter som skoliose.
Det er bare cauda equina syndrom og traumer der det er mistanke om ustabil fraktur og ryggmargaffeksjon, som krever øyeblikkelig hjelp. For alt annet skal man ta tiden til hjelp. Det er da viktig å trygge pasienten, sørge for adekvat smertebehandling og å følge opp med kontrolltimer der det er nødvendig. Det er midlertidig svært viktig å informere pasienten om røde flagg, fordi dersom situasjonen skulle endre seg kan det kreve øyeblikkelig-hjelp-innleggelse.
Diagnose og klinisk forløp avgjør om pasienten skal henvises videre til spesialist i ortopedi, nevrologi, fysikalsk medisin eller revmatologi. Ved smerter som er alvorlige og nedsetter livskvaliteten betydelig kan det også henvises til smertepoliklinikk.