Det er enklest å legge inn en supraglottisk luftveisenhet hvis man har tilgang til pasienten bakfra fra hodeenden.
Det finnes en lang rekke ulike, supraglottiske luftveisenheter og de finnes i ulike størrelser som skal dekke alle behov fra den nyfødte og til voksen alder. Det er gjerne enkelt å velge hvilken størrelse som skal benyttes da pasientvekt eller pasienthøyde som er anbefalt for en gitt størrelse ofte er stemplet på enheten. Det er viktig å være godt kjent med de ulike supraglottiske luftveisenhetene da det er noen forskjeller i måten de legges ned på.
Pasientens munn åpnes opp og den supraglottiske luftveisenheten føres inn i munnen. Det kan være nødvendig med litt forsiktig manipulering for å unngå at pasientens tunge henger seg fast i den supraglottiske luftveisenheten. Legg merke til at den supraglottiske luftveisenheten legges ned blindt uten bruk av laryngoskop.
Før den supraglottiske luftveisenheten så langt ned som den kommer i pasientens svelg uten å bruke nevneverdig kraft. Slipp den supraglottiske luftveisenheten og da vil den gjerne gli opp en cm eller to og det er helt i orden.
Noen supraglottiske enheter har en cuff som skal blåses opp, mens andre ikke har dette, så kunnskap om utstyret som benyttes er essensielt.
Kobl en ventilasjonsbag til den supraglottiske luftveisenheten og ventilér pasienten. Kontrollér at brystkassen hever seg hver gang det klemmes på ventilasjonsbaggen. Det skal være så lite luftlekkasje som mulig ved hvert innpust, men det viktigste suksesskriteriet er at brystkassen hever seg. Fortsett ventileringen så lenge som det er behov.
Auskultér begge sider og thoraks.
Benytt en kapnograf (som måler endetidal CO2) hvis dette er tilgjengelig – og kapnograf bør alltid være tilgjengelig på steder hvor man driver med avansert luftveishåndtering!
Tape fast den supraglottiske luftveisenheten til pasientens ansikt slik at enheten ikke forflytter seg eller faller ut ved et uhell. Dette er spesielt viktig hvis pasienten skal flyttes.