Under dette begrepet regner vi inn gastro- og uroradiologi, altså radiologiske undersøkelser og intervensjoner i gastrointestinaltractus og urinveiene. Tidligere var det vanlig å dele dette, men nå er CT blitt den viktigste modaliteten for begge, og vi undersøker som regel begge deler, og resten av abdomen med en undersøkelse.
Begrepene gastro- og uroradiologi kommer fra da man satte inn (eller pasienten drakk) bariumløsning i gastrointestinaltractus, og urinveiene ble fremstilt ved at man fikk utskillelse av kontrast fra nyrene. Bariumarbeid var noe av det man arbeidet mest med på radiologiske avdelinger og nå er det nesten borte, igjen for å se på svelgefunksjon og defekasjon.
Øsofagus og ventrikkel undersøkes for det meste med skop.
Tynntarm undersøkes med MR og kapselendoskopi.
Colon undersøkes med skopi eller CT.
Nyrer og ureteres undersøkes mest med CT, selv om ultralyd brukes på nyrer og MR både på nyrer og ureteres.
Urinblæren og urethra undersøkes med skop og eventuelt med MR.
Bekkenbunnen undersøkes i stor grad med MR.
Ultralyd er enkelt for pasienten og er en god undersøkelse, og vil i mange tilfelle være tilstrekkelig,
CT er arbeidshesten og brukes til det meste i buken. Den høye oppløsningen og tette snittene gjør også at vi kan rekonstruere i hvilket plan vi vil. Det brukes så å si alltid kontrast i forbindelse med CT i buken (med unntak av traumatologi).
MR kan fremstille galleganger og er eneste metode som kan gjøre dette ikke-invasivt. MR er antagelig også bedre enn CT på lever, milt, nyrer og pancreas, men det er ingen stor forskjell. MR er best i det lille bekken.
CT-PET brukes i stadig større grad for å supplere utredning av kreftsykdom.