Radiologisk teknikk og fysikk
Innledning
I de kommende kapitlene står det en del om de forskjellige bildediagnostiske modalitetene. Det er alltid greit å lese bøker, men disse kapitlene dekker det som er nødvendig for studiets pensum. Her følger konvensjonell røntgen, computertomografi (CT), magnetisk resonanstomografi (MRI), nucleærmedisin og hybridløsninger, samt et kapittel om mulige fremtidige metoder. Når det gjelder ultralyd, så vises til metodekapittelet i elæringsprogrammet om ultralyd
Konvensjonell røntgen
Wilhelm Conrad Röntgen oppdaget røntgenstrålen, eller X-strålen som han kalte det, i 1895. Allerede i 1896 var oppdagelsen tatt i bruk innen medisin, ja faktisk ganske godt utbredt. Alle lærebøker i radiologi har en kort beskrivelse av hvordan røntgen virker, så dere vil også finne litt informasjon der. Det finnes større bøker om dette, men det er utenfor pensum og neppe nødvendig for å praktisere som lege. Dere må dessuten ha noe kjennskap til strålevernforskriften. Den pålegger også henvisende leger et ansvar når det gjelder riktig bruk av ioniserende stråling innen medisin: «Medisinsk strålebruk er berettiget dersom de samlede diagnostiske eller terapeutiske fordeler for individ og samfunn er større enn ulempene strålebruken medfører. Fordeler og risiko ved alternative metoder for samme formål, som innebærer liten eller ingen eksponering for ioniserende stråling, skal vurderes».
Hvordan virker et røntgenrør?
Når det settes på strøm (glødestrøm i katoden, målt i mA), så vil det dannes en rørspenning (målt i kV) mellom katode og anode og det kommer en elektronstrøm fra katode til anode. Rørstrømstyrke (mA) multiplisert med eksponeringstid (s) kalles mAs-produktet. Innstilling av spenningen kV og mAs-produktet bestemmer eksponeringen. Figuren nedenfor gir et skjematisk bilde av et røntgenrør.
Elektronstrømmen går fra katode til anode. Når elektronene bremses opp mot anoden, dannes det røntgenstråling. Denne rettes 90 grader fra anoden. Røntgenrøret er omgitt av en blykappe. Det er et hull i blykappen der hvor røntgenstrålingen kommer ut. Det er bly som kan justeres rundt denne åpningen, slik at vi kan bestemme størrelsen på strålefeltet (det skal være minst mulig). Vi bruker også bly for å fokusere strålen. I de første tidene med røntgen, så man mot strålekilden eller hadde en film som ble svertet av stråling. Når strålingen gikk gjennom vev, så vil stråledosen som kommer gjennom kroppen, avhenge av hvor mye stråling som absorberes på veien, og filmen blir svertet i forskjellig grad som følge av dette. På femtitallet kom de første (første forsøk/prototype i 1948) forsøkene med forsterkerkjeder, man fikk bildet registrert inn slik at det kunne sendes over til en monitor. Dermed var det mulig å utføre gjennomlysning uten å se direkte mot strålekilden. I dag har vi ikke lenger film, men digitale reseptorer som registrerer stråling og vi ser på bilder på monitorer.
Når strålingen treffer pasienten, så vil noe stråling gå gjennom og registreres av reseptorer. Den strålingen som ikke går igjennom, vil, i større eller mindre grad, bli sendt ut av kroppen. Det er dette vi kaller strøstråling. Hvis du, for eksempel under en gjennomlysningsprosedyre, står inntil pasienten, så vil denne strøstrålingen representere den største delen av strålingen som treffer deg. Resten vil du få fra røntgenrøret. Det er skjermet, men det er umulig å skjerme bort all stråling som ikke går i en strålegang gjennom pasienten.
Her er vist en strålegang gjennom pasienten, hvor nyttestrålen trenger gjennom pasienten og strålingen registreres av reseptorer. Underveis vil det komme strøstråling fra røntgenrør og pasient.
Intervensjonsradiologi
Med intervensjonsradiologi mener vi at vi gjør intervensjonsprosedyrer veiledet av en radiologisk metode: vanlig røntgen, CT, ultralyd eller MRI. Vi ser da katetre, nåler eller andre redskaper på skjermen vår og kan veilede disse til riktig plass, enten det er i en arterie, galleganger, urinveier eller noe annet.