Modaliteter innen radiologi

Med modaliteter i radiologi mener vi de typene undersøkelsesmetoder vi har, nemlig: Vanlig røntgen, Computertomografi (CT), Magnetisk resonanstomografi (MR) og ultralyd. Dessuten finnes det nucleærmedisinske metoder. Nucleærmedisin er en egen spesialitet, men er i de fleste avdelinger i nært samarbeid med eller inkorporert sammen med, radiologi. Etter modalitetskapittelet er det et kapittel om kontrastmidler.

Konvensjonell røntgen

Konvensjonell røntgen er basert på ioniserende stråling, x-strålen som Wilhelm Conrad Röntgen oppdaget. Vi får til røntgenstrålingen ved å sende energi (strøm) fra katode til anode i et røntgenapparat. De bremses ned når de treffer anoden og avgir da elektromagnetisk stråling. Det som treffes er et tungmetall i en roterende disk (roterer for å unngå overoppheting). Denne bremsestrålingen rettes mot et strålevindu. Det er viktig å få denne strålen så rettet og «liten» som mulig for å få best mulig oppløsning i bildet og minst mulig stråling utenfor det området vi skal undersøke (se figur, hentet fra Store norske leksikon).

Røntgenstråling kan gi direkte stråleskader og senskader. Det er derfor et både lover og et regelverk for bruk av ioniserende stråling (røntgenstråler), Strålevernloven og regelverk fra Statens strålevern

Historie

Röntgen oppdaget røntgenstråling i 1895. Historien om Wilhelm Conrad Röntgen er velkjent, det er også bildet han tok av sin kones hånd. Han tok også en del andre bilder, og viste at strålene (X-strålen, som han kalte den) trengte gjennom vev og film ble svertet avhengig av hvor mye stråling som hadde kommet frem til filmen.

Det tok ikke lang tid før dette kom i medisinsk bruk, før århundreskiftet fantes det apparater for å bruke røntgenstråler i store deler av verden. Både sykehus og legepraksiser anskaffet dette. De apparatene som kom, må ha representert en liten revolusjon, selv om de var svært enkle. Røntgen blir raskt en egen spesialitet og Gösta Forssel blir verdens første professor i røntgenologi, ved Karolinska Institutet i Stockholm.

I løpet av mellomkrigstiden blir rør og fokusering av stråler bedre og man får de første kontrastmidlene. Dette bringer radiologien fremover, men det er først etter siste krig at man får store fremskritt. Forsterkerkjeder gjør det mulig å se på bilder og kontinuerlig stråling (gjennomlysning) på en skjerm. På 50-tallet finner Sven Ivar Seldinger opp en teknikk som gjør det mulig å stikke katetre inn i blodkar, dette er starten på angiografier og etter hvert i bruk innen det meste av intervensjonsradiologi. Fra slutten av 80-tallet kommer det stadig flere digitale løsninger, og i dag bruker vi ikke lenger film.

Det utviklet seg, takket være både bedre teknikker og kontrastmidler, en rekke nye undersøkelser. Mange av disse er nå tatt over av andre modaliteter, spesielt CT. Utredning av den akutte buk er i dag overtatt av CT, og kanskje litt av ultralyd, men akutt abdomen var viktig og de første arbeidene om det og den første læreboken om akutt abdomen (fra 1938) ble skrevet av professor i radiologi på Ullevål, Johan Cappelen Frimann-Dahl.

Medisinsk bruk

Fra første stund var det muligheten til å se bein inne i kroppen og dermed se et brudd, som var viktigst. Det er fortsatt en viktig del av vanlig røntgen. Med litt bedre apparater, så ble det å se på lungerøntgen også viktig, og i dag er fortsatt røntgen thorax det vi gjør mest av på de fleste radiologiske avdelinger. Rtg av skjelettet og av thorax er utbredt på sykehus og i legevaktsammenheng, og noe nye leger fort kommer i kontakt med.

Mammografi brukes både i screeningprogram og i klinisk bruk, og det gjøres derfor mye av det, men det er gjerne de som arbeider spesielt med det som ser disse bildene.

Gjennomlysning og bruk av barium i gastrointestinaltractus var svært utbredt, men er det ikke lenger. Endoscopiske undersøkelser, CT-colon og MR-tynntarm har overtatt det meste. Igjen står undersøkelser av svelging og defekasjon, dette er mer sjeldne undersøkelser.