Generelt om distal humerusfraktur

Generelt:

Det foreligger et mangfold av distale humerusfrakturer.

• Suprakondylær fraktur.
• Bikondylær fraktur (Y-fraktur).
• Fraktur gjennom capitulum humeri/radiale kondyl.
• Fraktur gjennom capitulum humeri.
• Fraktur gjennom ulnare epikondyl. (1)

Vi skal her konsentrere oss om supracondylære- og intercondylære frakturer.

Åpen distal humerusfraktur hos et barn. Ingen distal puls. (2)

Inndeling:

Frakturer i distale humerusende inndeles etter AO klassifikasjonen i 3 grupper:

(2)

Undergrupperes i 1-3 etter kommunisjonen i den artikulære og metadiafysære delen. (3)

AO-klassifikasjon av distal humerusfraktur. (2)

Etiologi:

De fleste distale humerusfrakturer skjer ved fall hvor det oppstår stukebelastning på ekstendert albu. Varusbelastning gir gjerne unikondylære skjæringsfrakturer gjennom trohlea humeri, mens valgustraumer gir ekstraartikulære avrivningsfrakturer gjennom ulnare epikondyl eller skjæringsfrakturer gjennom capitulum humeri. Ekstensjonstraumer gir suprakondylære frakturer, mens aksiale traumer gir bikondylære frakturer. Komminutte frakturer oppstår ved høyenergetiske traumer. (4)

Generell behandling ved distal humerusfraktur:

Operativ behandling:

Dislokerte brudd hos voksne behandles operativt med åpen reposisjon og øvelsesstabil osteosyntese. (3) Operasjonen foregår i blodtomhet. (5) Gjenoppretting av trochlea humeri og øvelsesstabilitet gir et godt resultat. (3) Operasjonen gjøres med V-formet olecranonosteotomi som refikseres med 3.5 mm skrue og cerclage. Det benyttes 2 rekonstruksjonsplater som plasseres i 90 graders vinklede plan. Ved mistanke om problemer med rekonstruksjon av trochlea humeri forberedes bekkenkammen for høsting av corticospongiøst bentransplantat. (5) Bentransplantatet skal primært anvendes ved bendefekter i den metafysære/diafysære overgangen. Ved transkondylære frakturer anbefales osteotomi av olecranon for å få bedre tilgang til frakturen. (3) N. ulnaris transponeres ikke rutinemessig. (5)

Kontroll:

Øvelser skal gjøres uten belastning og under veiledning av fysioterapeut. Klinisk kontroll med røntgenundersøkelse gjennomføres etter 6 og 12 uker. Øvelser gjøres med økende belastning etter 6 uker og frem til kontrollen etter 12 uker. (3)

Litteraturliste:

• (1) Alho A, Benum P, Langeland N. Skadekirurgi. 1.utg. Oslo: Universitetsforlaget; 1990.
• (2) Madsen JE, Flugsrud G. Avansert bruddbehandling. 1. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2005.
• (3) Retningslinjer og behandlingsrutiner. 5. utg. Oslo: Aker Universitetssykehus; 2002.
• (4) Sudmann Einar. Kompendium i frakturbehandling. 7. utg. Bergen: Universitetet i Bergen; 2005.
• (5) Metodebok. Oslo: Ullevål Universitetssykehus; 2003.