Veiledning – form og prosess

De fleste kandidater kommer nokså uforberedt til et doktorgradsstudium. En gjennomført mastergrad gir noe bakgrunn, men arbeidet med doktoravhandlingen krever langt mer selvstendighet enn arbeidet med masteroppgaven, eller kandidaten må i alle fall utvikle seg til å bli langt mer selvstendig i løpet av doktorgradsperioden. Derfor krever de fleste kandidater langt tettere oppfølging i begynnelsen enn senere.

Mange kandidater synes at det er enklere å forholde seg til de formelle kravene om kurs og liknende tidlig i perioden og skyver forskningsoppgaven foran seg. Dette bør veilederen som regel forsøke å motarbeide. Det er viktig at kandidaten tidlig kommer i inngrep med forskningsoppgaven. Arbeidet med forskningsoppgaven og den tilhørende faglitteraturen er en modningsprosess som krever noe tid. Det er ofte ikke så farlig om noen av de metodiske forutsetningene mangler i første fase. De kan læres etter hvert. De fleste kandidater trenger mer oppmuntring enn kritikk i denne første fasen. Veileder og kandidat bør møtes ofte, men hvert møte trenger ikke vare lenge.

Hvis forskningsoppgaven skal foregå i en forskningsgruppe, må veilederen passe på at forholdet til de andre forskerne i gruppen utvikler seg i positiv retning. Et hovedpoeng er at kandidaten må føle seg inkludert i gruppen, også før hen har utført noe eksperimentelt eller teoretisk arbeid av betydning. Kandidaten må forventes å bidra til samarbeidet i gruppen, også til rent trivielle oppgaver, men må ikke utnyttes. Det er veilederens oppgave å sørge for en rimelig balanse, hvis den ikke utvikles spontant i gruppen.

Selve forskningsarbeidet må også følges opp, ofte i detalj. Her vil selvfølgelig oppfølgingen være sterkt avhengig av hva slags primærmateriale som er emne for undersøkelsene. Ofte vil andre medlemmer av forskningsgruppen være nyttige medhjelpere til veilederen, når det gjelder å gi kandidaten praktiske råd om gjennomføringen. Veilederens viktigste oppgave vil være å passe på at ikke arbeidet stopper opp, enten fordi kandidaten har personlige problemer, eller fordi arbeidet støter på tekniske vanskeligheter som ikke var forutsett. Selv om andre medlemmer i forskningsgruppen er sentrale for kandidaten i denne fasen, er det viktig at veilederen følger opp med regelmessige møter, men ikke nødvendigvis så ofte som i begynnelsesfasen.

Oppgavene til en biveileder er ofte ikke helt klare. Hvis biveilederen har ansvar for en bestemt metode eller teknikk som kandidaten benytter seg av, kan kontakten med biveilederen være som med hovedveilederen. I andre situasjoner kan det være lurt om de to veilederne av og til møter kandidaten sammen, blant annet for å forhindre at de gir motstridende råd, og for å motvirke at kandidaten, bevisst eller ubevisst prøver å splitte dem.

De forskningsoppgavene som skal danne grunnlaget for første artikkel bør som regel være nokså klart avgrenset når arbeidet begynner. Det vil ikke bestandig være tilfellet med de etterfølgende forskningsoppgavene. Resultatene fra de første undersøkelsene kan for eksempel gi opphav til nye spørsmål som kandidaten og veileder ønsker skal bli tatt opp i de neste undersøkelsene. Her bør veileder være åpen for at kandidaten kan ha egne ideer og meninger og seriøst diskutere disse ideene. Ofte vil en god kandidat vise sine kvaliteter i denne prosessen.

De fleste kandidater har lite erfaring med å skrive for faglig publisering, enten det gjelder sammendrag av forskningsplaner eller resultater for foredrag, eller utkast til vitenskapelige artikler. Igjen er det viktig at skriveprosessen starter tidlig. I en typisk doktoravhandling i et medisinsk eller naturvitenskapelig emne, vil avhandlingen bestå av tre (eller flere) artikler publisert i vitenskapelige tidsskrifter, og en innledning, ofte kalt «kappe». Mens artiklene som oftest har flere forfattere, er kandidaten alene forfatter av kappen. En svært viktig oppgave for veilederen er å hjelpe kandidaten i gang med den første artikkelen hen skal skrive. Denne prosessen bør starte tidlig, ofte før de resultatene som skal presenteres, er klare. Ofte lønner det seg å la kandidaten starte med å skrive metodekapittelet til artikkelen. Her vil det ofte finnes artikler fra gruppen eller fra andre som kan brukes som mønster, men veilederen må advare mot ren avskrift. Når resultatene i hovedsak er klare, kan kandidaten få i oppgave å skrive resultatkapittelet. Førsteutkastet til resultatkapittelet til den første artikkelen vil ofte være ganske ubehjelpelig. Da er det viktig at veilederen er konstruktiv i sin kritikk. Ofte lønner det seg å dele kritikken over flere møter, for eksempel at man først tar for seg disposisjonen av resultatpresentasjonen, og gir tilbakemelding på denne disposisjonen. Man bør selvfølgelig gjøre oppmerksom på at man også har andre kommentarer, men at de vil man komme tilbake til etter at disposisjonen først er rettet opp. Ofte vil denne veiledningen av det første skriveforsøket av resultatkapittelet dreie seg om revisjoner fordelt over tre eller fire omganger. Kandidaten bør også skrive det første utkastet til innledningskapittel og diskusjonskapittel, og rette disse opp etter tilbakemeldinger fra veileder, selv om disse kapitlene sikkert vil bli vesentlig endret også av innspill fra de andre forfatterne av artikkelen.

Hvis veiledningen av skrivingen av første artikkel har vært vellykket, vil det normalt kreves mindre veiledning av de to neste artiklene. Det betyr selvfølgelig ikke at kandidaten skal overlates helt til seg selv, men bare at veiledningen vil kreve mindre tid. I den endelige formen vil alle artiklene i en doktoravhandling som regel være et resultat av et teamarbeid, både når det gjelder selve forskningsprosessen og når det gjelder sammenskrivingen. Når det gjelder skrivingen av kappen, vil mange mene at den i hovedsak bør være kandidatens eget ansvar, altså at veilederen nøyer seg med å gi generelle kommentarer, og ikke bør gi detaljkritikk.

I løpet av doktorgradsperioden bør kandidaten ikke bare ha lært å gjennomføre vitenskapelige undersøkelser og å skrive sammen resultatene til vitenskapelige artikler, men kandidaten bør også få trening i å presentere resultatene på vitenskapelige møter, både muntlig i foredrag med skriftlig abstracts og i postere. Treningen i dette bør starte tidlig i perioden, først ved å presentere forskningsoppgaven for de nærmeste kollegene, senere kanskje på nasjonale møter og til slutt på internasjonale konferanser.