Empty Use: setheader(no|en,rooturl,roottopic,subtopic,emailcontact,telephone)

Kornea skal undersøkes med hensyn på om den er "klar, blank og jevnt speilende". Dette gjøres med en enkel lyskilde, men kan av og til kreve dråper med lokalanestesi. Husk å løfte litt på øyelokket for å se hele kornea.
Dersom pasienten har smerter, og umiddelbar effekt av lokalanestesi, tyder det på en overfladisk årsak, som erosjon eller keratitt. Lysskyhet ved iridocyclitt bedres ikke av lokalanestesi. Dersom du ikke finner årsaken til smertene, og spesielt hvis pasienten forteller om mulig fremmedlegeme, bør du også forsøke å evertere øvre øyelokk og undersøke mens pasienten ser nedover.

Kornea-erosjoner er vanlige og kan arte seg på dramatisk vis pga. smertene. Likeså fremmedlegemer etter bruk av f.eks. vinkelsliper. Begge disse tilstandene kan håndteres uten henvisning til øyelege dersom du har rett utstyr og antibiotisk øyesalve til øyebandasjen etter fjerning av fremmedlegemet. Kontakt eventuelt øyelege dersom fremmedlegemet sitter midt i synsaksen, men en spesialist vil ofte velge å se en slik pasient neste dag. Da kan det også være lettere å fjerne.

Ved testing av kornasensibilitet kan det være lurt å først la bomulls-spissen berøre conjunctiva fra siden, og deretter kornea.

For å se etter keratokonus ber man pasienten kikke nedover og vurderer om kornea ser spissere ut enn normalt, sk. Munsons tegn. I praksis vil dette kun være enkelt å vurdere ved relativt uttalt keratokonus. De fleste keratokonuspasienter oppdages muligens av optikere som reagerer på økende myopi med astigmatisme som er vanskelig å korrigere med briller.

Ha alltid fluorescein (helst i tørr form da disse holder seg i lang tid) i tillegg til dråper med lokalanestesi for hånden. Dette er nødvendig for å undersøke kornea tilfredstillende.

Spesialistundersøkelser:
Korneatopografi brukes for å kartlegge hornhinnens krumning. Tidligere undersøkelser som manuell keratometrimåling gav bare et mål for krumningen i to plan.

Måling av kornea tykkelse; pachymetri, brukes for bedre å vurdere intraokulært trykk og beskrives nærmere i glaukom-kapitlet.