Inndeling av ryggfrakturer

Den klassifikasjonen som benyttes mest i dag ble lansert av Magerl, Aebi, Gertzbein, Harms og Nazarian i 1994. Den bygger på AO-prinsippet med inndeling i 3 hovedgrupper, A, B og C. Hver hovedgruppe er delt inn i 3 grupper, som videre er inndelt i 3 undergrupper (A.1.1 osv.). I denne klassifikasjonen benytter man et tosøyleprinsipp:

Søyle	Beskrivelse
Fremre	Består av virvelcorpus med skiver, og fremre og bakre longitudinelle ligament.
Bakre	Består av pedikler, fasettledd og ligamenter.

(1)

De tre viktigste skademekanismene som virker på ryggsøylen utgjør hovedgruppene:

• Kompresjon (A-fraktur).
• Distraksjon (B-fraktur).
• Aksial vridning (C-fraktur).

Undergruppene er hovedsakelig bestemt ut i fra morfologiske kriterier. Fra A til C viser denne inndelingen økende grad av instabilitet og økende grad av nevrologisk skade. Den tar også for seg skademekanismen. (1)

Fraktur	Beskrivelse
A	Kjennetegnes ved affeksjon av virvelcorpus i kompresjon/fleksjon. Inkluderer både kompresjonsfrakturer og ”burstfrakturer” (affeksjon av bakveggen i corpus). Bakre søyle er intakt.
B	Kjennetegnes ved transvers avrivning i tensjon (horisontal avriving, vanligvis av bakre søyle). Inkluderer fleksjons- distraksjonsskader.
C	Kjennetegnes ved skjæring eller rotasjon. Fremre og bakre søyle kan være skadet som ved A- og B-frakturer. Et viktig funn på røntgen er brudd i tverrtagg eller ribbein i tillegg til affeksjon av fremre og bakre søyle.

(1)

Inndeling av ryggfrakturer. (1)

En hovedregel er:

• A-frakturer gir forkortning av ryggen (kompresjonsfraktur, ”burstfraktur”).
• B-frakturer gir forlengelse av ryggen (distraksjon av bakre søyle).
• C-frakturer gir rotasjon eller skjæring i tillegg til brudd i en eller to søyler. (1)

Skademekanisme ved A-, B- og C-frakturer. (1)

Litteraturliste:

• (1) Madsen JE, Flugsrud G. Avansert bruddbehandling. 1. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2005.