Egentrening

Dynamisk belastning fremmer ernæring og stimulerer brusken til å opprettholde de biomekaniske egenskapene som er nødvendig for normal leddfunksjon. Fysisk aktivitet må tilpasses hver enkelt pasient utifra alvorlighetsgrad. Økt smerte etter trening kan forventes i noe grad, men bør være forbigående. Perspektivet bør være livslangt.

Treningen bør bestå av generell aerob trening, bevegelighetstrening for å opprettholde bevegelsesutslag samt styrketrening. Studier har undersøkt aerobe treningsformer som gange, løping, sykling, bassengtrening og dansing. Deltakere har merket følgende endringer: 1) Økt aerob kapasitet 2) Nedsatt depresjon og angst 3) Økt fysisk aktivitet 4) Mindre tretthet 5) Økt muskelstyrke og bevegelighet 6) Mindre smerter 7) Økt funksjonell status. Det er vist at aerob trening både med høy og lav intensitet (hjertefrekvens) gir likeverdig forbedring av pasientens funksjonelle status, halting, smerte og aerob kapasitet blant gonartrose-pasienter. Med andre ord vil pasienter oppnå samme resultater uavhengig av om treningen skjer med lav (30-45% av maxpuls) eller høy (60-75% av maxpuls) intensitet (62). Både aerob trening og styrketrening rettet mot quadriceps-muskulaturen har effekt på smerter og funksjonstap ved gonartrose. Ingen signifikant forskjell ble funnet ved indirekte sammenlikning (63). Det er fremdeles mange ubesvarte spørsmål med tanke på optimal treningsform, frekvens, varighet og intensitet, men treningen bør ikke inneholde høyenergetiske kontakter eller innebære høy skaderisiko. Gruppetrening ser ut til å være like effektivt som individuell veiledning. Hjemmebaserte treningsprogrammer har lavere compliance (64, 65).

Den totale effekten for selvrapportert lindring av smerte og bedring av funksjon er lav, men kan sammenliknes med tilsvarende estimat for medikamentell behandling. Dette gjelder i særlig grad gonartrose, da data på andre ledd ikke foreligger (65).