Årsaker til revmatoid artritt

Årsaken er foreløpig ukjent, men inkluderer trolig et samspill mellom genetiske og miljømessige faktorer. Et ukjent initierende agens gir en immunologisk respons med aktivering av T-celler via antigenpresenterende makrofager. Enkelte studier viser geografiske forskjeller i forekomst, men disse har ikke kunnet avdekke noen bestemt sykdomsårsak.

Arv

Tidligere tvillingstudier har vist høyere konkordans mellom homozygote tvillinger i forhold til dizygote. Dette har blitt tolket i retning av en genetisk effekt. Imidlertid har en dansk kohortstudie av homozygote tvillinger i forhold til dizygote vist at arv er av mindre betydning enn tidligere antatt i utviklingen av revmatoid artritt (4). Det er derfor ikke aktuelt med genetisk veiledning for pasienter.

Revmatoid artritt er hyppigere forekommende hos pasienter som uttrykker HLA-DR B1, HLA-DR4, HLA-DR1 og / eller HLA-DR10 og er derfor en HLA-assosiert tilstand. Det er rimelig å anta at disse vevstypene har kapasitet til å binde bestemte antigene peptider som så aktiverer CD4+ T celler og gir sykdom. DQ og DP alleler spiller en mer kontroversiell rolle i sykdomsutviklingen. Gener i HLA-området kan forklare omtrent 50% av det genetiske bidraget, mens det er vanskelig å påvise andre medvirkende genetiske faktorer (5).

Virus

Parvovirus har tidligere vært assosiert med utvikling av revmatoid artritt (6). Imidlertid har senere studier vist at tilstedeværelse av parvovirus B19 DNA i synovialmembranen og / eller serum ikke er tilstrekkelig for å bekrefte en sammenheng mellom virus og revmatoid artritt da viralt DNA også er tilstede hos friske kontroller (7).

Epstein-Barr virus (EBV) er et hyppig forekommende virus som lenge vært mistenkt for å bidra i patogenesen av revmatoid artritt. Viruset gjenkjennes av antistoffer, men blir aldri fullstendig eliminert. Pasienter med revmatoid artritt har økt virusmengde i perifere lymfocytter samt økt nivå av anti-EBV-antistoffer. HLA-DRB1*0404 er et predisponerende sykdomsallel som er assosiert med lavt nivå av T-celler spesifikke for EBV gp 110, et glykoprotein sentralt i kontrollen av EBV-infeksjonen (8). Nedsatt T-celle-immunitet medfører tap av kontroll av proliferasjonen av EBV-infiserte B-celler. Via komplekse mekanismer kan polyklonal lymfoproliferasjon indusert av EBV progrediere til monoklonal malignitet og lymfomutvikling. Dette opptrer imidlertid sjelden (9).

Kaffe, te og røyk

Tidligere rapporter har antydet en sammenheng mellom forbruk av kaffe, koffeinfri kaffe og økt risiko for revmatoid artritt. En stor prospektiv studie som omfattet over 80.000 kvinner hvorav 480 hadde diagnosen revmatoid artritt, viste imidlertid ingen signifikant assosiasjon mellom forbruk av kaffe, koffeinfri kaffe og te og risiko for revmatoid artritt (10).

Det er observert en overhyppighet av revmatoid artritt hos nåværende eller tidligere dagligrøykere. Denne økte risikoen er uttalt (doblet) hos mannlige røykere, spesielt i forhold til seropositiv revmatoid artritt (oddsratio 4,8). Risikoen ser ut til å øke med økende kumulativ mengde røyk og forblir forhøyet opptil 10-19 år etter røykeslutt. Den molekylære årsaken til den økte risikoen for revmatoid artritt ved røyking krever videre forskning (11, 12), men det er funnet interaksjon mellom røyking og HLA-DR alleler.