Prognose

Revmatoid artritt er en alvorlig og progredierende sykdom med muligheter for betydelig invaliditet og livsforkortning. Forløpet er imidlertid svært varierende. I mange lærebøker kan man lese at 10% blir friske i løpet av 2 år, 60-70% utvikler mindre alvorlig sykdom med lett affeksjon av få ledd og langsom progresjon av plagene, mens de resterende 20% utvikler sykdom med progressiv ledd-destruksjon. Etter 10 års sykdom er 10–15% så hardt angrepet at de har behov for hjelp av en annen person (funksjonsklasse 3–4 i henhold til Steinbrocker). Hos ca halvparten av pasientene er sykdommen assosiert med alvorlig funksjonsnedsettelse og redusert levetid (3-7 år) (49). Gjennomsnittlig overlevelse er redusert med omtrent 10 år sammenliknet med befolkningen ellers (50).

Imidlertid vil resultatene av slike forløpsstudier være bestemt av eventuell pasientseleksjon og tilgjengelighet av behandling. Mye tyder på at pasienter som får revmatoid artritt nå har bedre prognose enn tidligere på grunn av bedre behandlingsstrategier (tidlig, aggressiv behandling med DMARD) og tilgang på bedre legemidler.

I tillegg til økt total mortalitet er også kardiovaskulær mortalitet økt ved revmatoid artritt. Relativ risiko for myokardinfarkt hos kvinner med revmatoid artritt sammenliknet med friske kontroller er signifikant økt (omtrent doblet). For cerebralt insult er den relative risikoen økt, men ikke signifikant (51). Det virker trolig at pasienter med revmatoid artritt har økt mortalitet pga høy inflammasjonsaktivitet med påfølgende akselerert atheroskleroseutvikling (52). Nylig publiserte studier tyder imidlertid på at den økte kardiovaskulære mortaliteten skyldes økt dødelighet i hvert enkelt pasienttilfelle fremfor økt antall kardiovaskulære hendelser blant pasienter med revmatoid artritt. Alternativt oppdages den kardiovaskulære lidelsen sjeldnere blant revmatikere i forhold til den generelle befolkningen før den katastrofale hendelsen inntrer (53). Trolig vil aggressiv behandling med DMARD redusere insidensen av atherosklerose. Det er derfor viktig at primærhelsetjenesten anser pasienter med revmatoid artritt som høyrisikopasienter for utvikling av atherosklerose med stort behov for aggressiv forebygging (54).

Revmatoid artritt i seg selv er trolig årsaken til eller bidragende faktor ved 20-50% av alle dødsfall blant pasienter med revmatoid artritt. Sykdomsaktivitet, utbredelse av ledd-destruksjon og nedsatt funksjonsevne er assosiert med økt mortalitet. Høyere mortalitet er også observert blant pasienter med ekstraartikulære manifestasjoner (55). Dessuten angis 10% av overdødeligheten i visse studier å være relatert til antirevmatisk medisinering, hovedsakelig NSAIDs (49).