Ruptur av bakre korsbånd (PCL)

Bakre korsbåndskade. Skaden kan være isolert eller del av en kombinert, større skade (2).

Bakre korsbånd går fra area intercondylaris posterior og fester seg på laterale del av den mediale femurkondylen. Det hindrer at tibia glir bakover i forhold til femur. Bakre korsbånd er mye sterkere enn det fremre (1).

Forekomst:

Det er kun hver tiende korsbåndskade som rammer det bakre korsbåndet. I mer enn halvparten dreier det seg om kombinerte skader (2).

Etiologi:

Det er ofte dashbordskade der tibia føres bakover i forhold til femur, eller direkte traume under idrett. Halvparten skjer i trafikkulykker og halvparten i idrett. Vær oppmerksom på bakre korsbåndskade ved femurfraktur eller traumatisk hofteluksasjon. Se webleksjoner om frakturer og luksasjoner (2, 3).

Hvis tibia skyves bakover i forhold til femur oppstår det en isolert bakre korsbåndskade. Hvis det kommer et slag mot tibia anteromedialt eller anterolateralt vil bakre korsbånd rupturere i kombinasjon med strukturer lateralt eller medialt (2).

Symptomer/Funn: (2)

• Sterke smerter.
• Enkelte får hevelse etter hvert.
• Trenger ikke få hemartros med tidlig hevelse.

Undersøkelser: (2, 3)

Anamnese:

• Adekvat traume i trafikkulykke eller idrett.
• Ofte et slag mot tuberositas tibiae.

Klinisk undersøkelse: Undersøkelse av kne

• Inspeksjon: Hevelse kan sees.
• Spesielle tester:

1. Positiv sag-test.
2. Positiv bakre skuffetest.

Dersom sag-testen ved 90° fleksjon i kneet øker i forhold til 30°, taler undersøkelsen for en isolert PCL- skade. Dersom sag-testen eller bakre skuffetest blir redusert ved inn- eller utadrotasjon av tibia, taler også dette for en isolert PCL-skade.

Radiologi:

• Røntgen negativ.
• Ved stress-røntgenbilder kan man vurdere graden av bakre instabilitet. Ved grad III (> 15 mm sag) vil kirurgi vurderes i løpet av de to første ukene.
• MR ved mistanke om kombinerte skader.

Behandling: (2, 3)

• Konservativ behandling ved isolert skade.
• Ved stor instabilitet og kombinerte skader vurderes pasienten for tidlig kirurgi.
• Bruk av ortose dersom posteromediale strukturer er affisert.
• Ved stor anterior-posterior translasjon etter 3-6 måneder gjøres rekonstruksjon artroskopisk.
• Ved kronisk instabilitet grad III gjøres rekonstruksjon etter en eventuell osteotomi for varus.
• Fysioterapi med vekt på styrketrening og sansemotorisk trening.

Eksempler på sansemotorisk trening (4)

Komplikasjoner:

Som ved ACL- kirurgi (3):

• Infeksjon <1%.
• Dyp venetrombose (DVT) ca. 2%.
• Artrofibrose 2-5%.
• Dersom pasienten mangler ekstensjon etter 8 uker, skal det gjennomføres en artroskopi med debridement (fjerning av vev).

Prognose: (2, 3)

• Den bakre instabiliteten reduseres med minst 50% etter kirurgi.
• En del pasienter får mindre fremre knesmerter, men dette er ikke en operasjonsindikasjon.
• Pasienter som er behandlet konservativt kan etter hvert oppleve at kneet blir mer ustabilt fordi sekundære stabilisatorer strekkes ut. Disse kan da behandles kirurgisk.

Referanser:

(1) Dahl H A, Rinvik E. Menneskets funksjonelle anatomi. Oslo, Cappelens akademiske forlag 2001.

(2) Engebretsen L, Bahr R. Akutte kneskader. I: Bahr, Mæhlum (red). Idrettsskader. Oslo, Gazette 2002, s. 301-317.

(3) Metodebok i ortopedi. Ortopedisk senter, Ullevål universitetssykehus 2001.

(4) Myklebust G, Engebretsen L. Rehabilitering av kneskader. I: Bahr, Mæhlum (red). Idrettsskader. Oslo, Gazette 2002, s. 330-336.