Distal humerusfraktur - supracondylær

Supracondylære frakturer utgjør A2 og A3 i AO klassifikasjonen. (1)

Forekomst:

Forekommer hyppigst hos barn. (2)

Etiologi:

Supracondylær fraktur skjer ved overstrekning i albuen etter fall på strak arm. (3).

Symptomer/funn:

Betydelig hevelse og åpenbar feilstilling dersom frakturen er dislokert, samt smerte ved aktiv og passiv bevegelse, krepitasjon og instabilitet. (3,4) Affeksjon av a. brachialis med total overrivning gir svær hevelse i albueregionen. (2) Ved frakturer som ikke er dislokert, foreligger kun smerte, moderat hevelse og vegring mot bevegelse. (2)

Undersøkelser:

Klinisk undersøkelse: Undersøkelse av albue

• Anamnese: Fall på strak arm.
• Inspeksjon: Hevelse, feilstilling, hudfarge.
• Palpasjon: Feilstilling, instabilitet, ømhet, krepitasjon, kapillærfylning, puls i a. radialis. Det er svært viktig å kontrollere puls, farge og temperatur distalt på armen fordi arterien ofte er affisert enten pga hematom, spasme eller direkte skade.
• Bevegelighet: Falsk bevegelighet. Nedsatt bevegelighet på grunn av smerter, feilstilling og hevelse.
• Nevrologi: Teste funksjonen til n. medianus, n. radialis og n. ulnaris (spesielt sensibilitet).
  (2,3,4,5)

Tilleggsundersøkelser:

Røntgen:

• Bilder av albue i to plan.
• Bilder av overarm i to plan.
  (3)

Ekstra skråbilder kan være til hjelp dersom standardprojeksjonene er vanskelig å tolke. (4). Ta eventuelt bilde av motsatt side til sammenlikning. (3). CT-undersøkelse med 3D-rekonstruksjon gir ofte nyttig tilleggsinformasjon. (6).

Supracondylær fraktur med betydelig feilstilling. (4)

Supracondylær fraktur. (4)

Behandling:

For å redusere risikoen for hudskader er det viktig å grovreponere og stabilisere dislokerte frakturer umiddelbart, før pasienten sendes til røntgen eller andre tiltak gjøres. Hovedmålet med behandlingen er å gjenopprette de normale akser og få anatomisk tilhelning med normal funksjon. (4).

Konservativ behandling:

Supracondylære frakturer kan av og til behandles konservativt med primær reponering og gipsing i 2-3 uker, deretter funksjonell ortose i 4 uker. (1,3). Kontroll med røntgen gjennomføres etter 2, 4 og 6 uker.

Operativ behandling:

Operativ behandling er vanligst i dag. Indikasjoner for operativ behandling av supracondylære frakturer (A2 og A3 i AO klassifiseringen) er:

• Kar og/eller nerveskade
• Ikke tilfredsstillende ublodig reposisjon. (1)

Den operative behandlingen består i blodig reposisjon og øvelsesstabil osteosyntese med plater og skruer. (3) Enkle tofragmentsbrudd kan fikseres med kryssede pinner eller skruer fra mediale og laterale humeruskondyl inn i motsatt sides corticalis i proksimalt fragment. Ved komminutte frakturer benyttes en eller to plater. (1) Se også under behandling innledningsvis.

Komplikasjoner:

• Supracondylære frakturer er relativt hyppig komplisert med karskade. A. brachialis spiddes av det proksimale fragmentet ved hyperekstensjonsfraktur hvis distalfragmentet dislokeres kraftig bakover. Dette gir perforasjon gjennom karveggen, mer sjelden overskjæring eller overrivning av hele karet. Dette må behandles inne få timer for å unngå ischemi og varig skade av muskler og nerver i underarm og hånd (muskellosjesyndrom). (2)
• Skade av n. medianus forekommer, men mer sjelden enn skade på a. brachialis. Oppstår som regel kombinert med arterieskade. N. radialis og n. ulnaris kan også affiseres, men oftest i form av nevrapraksi. (2)
• Muskellosjesyndrom/Volkmanns kontraktur sees ved arterieskade, stor hevelse eller for trang gips eller bandasje. (3)

Suprakondylær fraktur med affeksjon av a. brachialis og n. medianus kan resultere i Volkmanns kontraktur. (8)

• Pseudartrose er ikke uvanlig ved konservativ behandling. (3)
• Feilstilling i form av varus- og valgusstilling kan oppstå ved konservativ behandling. (3) Dette skyldes som oftest at distalfragmentet er tilhelet i rotasjonsfeilstilling eller ufullstendig reposisjon. Tilsvarende sees feilstilling med volar vinkling ved fleksjonsskader. Innskrenket bevegelighet følger ved slike feilstillinger. (2)
• Leddstivhet er hyppig etter større skader. Den motvirkes med kortest mulig immobilisering av frakturen. Ved uttalt bevegelsesinnskrenkning etter 6 måneder vurderes artrolyse. (7)

Litteraturliste:

• (1) Madsen JE, Flugsrud G. Avansert bruddbehandling. 1. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2005.
• (2) Alho A, Benum P, Langeland N. Skadekirurgi. 1.utg. Oslo: Universitetsforlaget; 1990.
• (3) Lønne G, Nerhus K. Metodebok i skadebehandling. 3. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2001.
• (4) Bahr R, Mæhlum S. Idrettsskader. 2. utg. Oslo: Gazette as; 2003.
• (5) Engebretsen L. Personlig meddelelse, juli 2005.
• (6) Sudmann Einar. Kompendium i frakturbehandling. Bergen: 7. utg. Universitetet i Bergen; 2005.
• (7) Metodebok. Oslo: Ullevål Universitetssykehus; 2003.
• (8) Strømsøe Knut. Bevegelsesapparatet undervisnings-cd. 8. utgave. Oslo: Aker Universitetssykehus; 2005.