Proksimal radiusfraktur - caput radii

Inndeling:

I følge metodeboken ved Ullevål Universitetssykehus HF inndeles caput radii frakturer slik:

(2)

Forekomst:

Forekommer hyppigst hos voksne. (3) Hos voksne er caput radii fraktur den hyppigste albueskaden. (1)

Etiologi:

Frakturen skjer vanligvis ved indirekte traume, ved fall på utstrakt arm i supinasjon. Caput radii blir presset mot capitulum humeri. Capitulum humeri vil vanligvis holde på grunn av sin runde form, og knuser eller meisler av en bit av radiushodet. (1)

Symptomer/funn:

Inspeksjonsfunn er sjelden påfallende, eventuelt kan det være hemartros. Lokalisert palpasjonsømhet over caput radii. Smerten øker ved pro- og supinasjon av underarmen. (3) Ved mild eller moderat deformitet av caput radii behøver ikke symptomene være spesielt ille. Alvorligere deformiteter kan gi smerter og begrense både rotasjon av underarmen og fleksjon og ekstensjon i albuen. (4) Ved dislokasjon er det avstemplede fragmentet dislokert distalt. (1)

Undersøkelser:

Ved knusningsfraktur er det viktig å sjekke stillingen av det distale radioulnare leddet, som kan være subluksert på grunn av forkortningen av radius. Ved isolerte brudd i radiushodet er perifere kar- og nerveproblemer sjeldne. (1) Fissurer er vanskelig å oppdage på røntgen, slik at det er viktig å stole på kliniske funn. (3)

Klinisk undersøkelse: Undersøkelse av albue

• Anamnese: Fall på strak arm.
• Inspeksjon: Hevelse (hemartos).
• Palpasjon: Feilstilling, ømhet, krepitasjon, distal puls.
• Bevegelighet: Falsk bevegelighet. Nedsatt bevegelighet på grunn av smerter, feilstilling og hevelse.
• Nevrologi: Nervefunksjon og spesielt sensibilitet.
  (3,4)

Tilleggsundersøkelser:

Røntgen:

• Bilde i frontalplan av albue.
• Bilde i sideplan av albue.
• Eventuelt skråprojeksjoner.
  (3)

CT ved behov. (2)

Til venstre sees luksasjon og fractura caput radii. I midten viser CT-bildet at det også foreligger en coronoideusfraktur. Høyre bilde viser protese caput radii og osteosutur coronoideus. (4)

Behandling:

Konservativ behandling:

Konservativ behandling gis ved lite dislokerte frakturer som ikke gir mekanisk rotasjonshinder og ved dislokerte frakturer type I som omfatter mindre enn 1/3 av radiushodet. (2) Albuen avlastes i mitella (fatle) eller liknende i inntil 1 uke. Start med aktiv mobilisering uten belastning med pro- og supinasjon, og fleksjon og ekstensjon så snart smerten tillater det. Ved store smerter kan man eventuelt vurdere å aspirere hemartros fra leddet for å redusere smertene. Kontroll gjennomføres etter 1 uke med røntgenundersøkelse og instruksjon om øvelser. Etter 3 uker gjennomføres ny kontroll hvor bruddstilling og bevegelighet vurderes. Ny kontroll etter 6 uker som ved 3 ukers kontroll3en. Operativ behandling vurderes ved mistanke om sperret bevegelse ved 3- eller 6 ukers kontrollen. (3)

Operativ behandling:

Den operative behandlingen består av reseksjon av caput radii, eventuelt med lig. annulare. (4). Mer sjelden gjøres fiksering av ett stort fragment med miniskruer eller pinner (3) Økende feilstilling i radiuolnarleddet kan oppstå etter reseksjon av caput radii, og forskjellige typer proteser kan benyttes for å forhindre dette. (4).

Ved type I-fraktur rekonstrueres radius med 1.5 mm eller 2 mm skruer dersom dette er mulig. Ved type II-frakturer eleveres impakterte fragmenter med skruer og eventuelt platefiksering (1.5 mm eller 2.0 mm T-plate). Dersom radiushodet er komminutt frakturert (type III) og ikke rekonstruerbart vurderes erstatning med metallprotese. En eventuell skade av det ulnare kollateralligamentet rekonstrueres. (2)

Komplikasjoner:

Mangelfull tilpasning av bruddendene, aseptisk nekrose og osteosyntesesvikt er hyppig. (2) Mange vil ha god effekt ved reseksjon av caput radii, men mange får plager lokalt i albuen eller i håndleddet på grunn av at radiusforkortningen vil føre til økende feilstilling i radioulnarleddet. (4)

Andre kommentarer/prognose:

Ved fjerning av caput radii kan pasienten få økt valgus i albueleddet. Noen utvikler senere artrose. Plager fra håndleddet etter operasjonen forekommer, men dette er oftest forbigående. Det er oftest et godt resultat. (3)

Litteraturliste:

• (1) Alho A, Benum P, Langeland N. Skadekirurgi. 1.utg. Oslo: Universitetsforlaget; 1990.
• (2) Metodebok. Oslo: Ullevål Universitetssykehus; 2003.
• (3) Lønne G, Nerhus K. Metodebok i skadebehandling. 3. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2001.
• (4) Madsen JE, Flugsrud G. Avansert bruddbehandling. 1. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2005.