Anatomi og basiskunnskap om øret
Vi deler øret inn i ytre øret, mellomøret og det indre øret, også kalt labyrinten. Det ytre øret består av selve øret som sitter utenpå skallen og som vi kaller aurikkelen (lat. auricula) eller pinna. Aurikkelen består av brusk dekket med hud, bortsett fra den bruskfrie delen; lobulus auriculae eller øreflippen som er fett dekket av hud. Vi regner også ytre øregang, meatus aucusticus externus, med til det ytre øret. Den ytre tredjedelsen av ytre øregang er brusk dekket med hud med hår, talgkjertler og kjertler som produserer cerumen. Indre to-tredjedeler av øregangen er ben dekket av hud. Noen velger også å klassifisere trommehinnen (lat. membrana tympani) som del av det ytre øret.
Membrana tympani markerer overgangen mellom det ytre øret og mellomøret. Trommehinnen deles inn i pars flaccida og pars tensa. Når vi ser på trommehinnen med et otoskop er vårt viktigste landemerker hammerskafet, processus brevis av hammerenbog lysrefleksen. Pars tensa består av plateepitel ytterst, deretter et fibrøst lag og innerst en slimhinne. Pars flaccida mangler det fibrøse laget. Trommehinnen er normalt grålig i farge og gjennomskinnelig. Hele trommehinnen er omgitt av en fibrøs ring som fester den til benete strukturer omkring.
I mellomøret finner vi de små øreknoklene. Disse heter malleus (hammeren), incus (ambolten) og stapes (stigbøylen). Disse artikulerer med hverandre og leder lydebølgene fra trommehinnen inn til det indre øret via det ovale vinduet.
Lydbølger i luft setter trommehinnen i bevegelse. Denne bevegelsen videreformidles av de tre øreknoklene som via det ovale vinduet setter væske i det indre øret i bevegelse. Når luftbølger skal bli til væskebølger blir det et energitap, dette kompenseres for ved at øreknoklene virker som en vektstang, og ved at det ovale vindus areal er mye mindre enn trommehinnen sitt areal.
Musculus stapedius vil reflektorisk kontrahere ved kraftige lyder og dermed bestytte det indre øret. Men muskelen har en viss latenstid,og plutselige kraftige lyder vil kunne skade det indre øret.
For at mellomøret skal kunne fungere optimalt, er vi avhengig av et normalt trykk i det luftfylte mellomøret. Dette trykket opprettholdes ved at det finnes en forbindelse mellom mellomøret og nasopharynx. Denne forbindelsen kalles tuba auditiva eller tuba eustachii (eng. Eustachian tube).
Det indre øret består ytterst av den benete labyrint. Dette er å betrakte som en utgravning i temporalbenet. Den benete labyrint er fylt av en væske, kalt perilymfe. Den benete labyrinten består av cochlea, vestibulum og buegangene (eng. semicircular canals). Det finnes to vinduer mot mellomøret, det ovale vinduet og det runde vinduet.
Inne den benete labyrinten finner vi den membranøse labyrinten. Denne er fylt av endolymfe. Anatomien til den membranøse labyrinten tilsvarer anatomien til den benete labyrinten. I cochlea finner vi ductus cochlearis, i buegangene; ductus semicircularis og i vestibulum finner vi utriculus og sacculus. Cochlea har med hørsel å gjøre, mens buegangene og utriculus og sacculus har med balanse å gjøre.
Kilder: Anatomsike bilder: Gray's anatomy, lastet opp via www.bartleby.com, Douglas, Nicol, Robertson; Macleo's Clinical Examination 11th edt., Øyri, Norsk medisinsk ordbok 7. utgåva, Jepsen et. al. Øre-næse-halssykdomme og hoved-halskirurgi, 11. udgave , Moore, Dalley; Clicically oriented anatomy, 4th edt., Dhillon, East; Ear, Nose and Throat and Head and Neck Surgery, An illustrated colour text, 3rd edt.
--Ninaema 3. sep 2011 kl. 13:34 (CEST)
