Undersøkelse av motilitet

Inspeksjon

Husk at inspeksjonen skal gjøres på hele kroppen, så det er best om pasienten kler av seg slik at alle ekstremiteter blottgjøres.

Feilstillinger

Undersøk alle ekstremiteter og se på truncus etter deformiteter og feilstillinger. Er det f. eks. tegn til torticollis, skoliose, lordose og kyfose?

Atrofi

Atrofi inspiseres på alle ekstremiteter. Ved atrofi bør man måle omkretsen av atrofiområdet og sammenlikne med den andre siden. Husk å bemerke området som måles presist, som f. eks. "5 cm over øvre kant av patella".

Ufrivillige bevegelser

Ufrivillige bevegelser detekteres under anamneseopptaket. De viktigste undergruppene er tremor, myotoni, kramper og chorea.

Palpasjon

Dette gjøres som regel som en lokal, målrettet undersøkelse når det er spørsmål om atrofi, muskelsvakhet og myotonier. Man klemmer på muskulaturen og kjenner etter konsistensen i muskulaturen. Dersom pasienten er spesielt øm ved muskelpalpasjonen skal dette også noteres.

Passive bevegelser

Dette gjøres først og fremst for å undersøke muskeltonus og se etter rigiditet. Ved mistanke om strikturer og kontrakturer bør ortopedisk tilsyn tilkalles.

Fremgangsmåte

Overekstremiteter

1) Pasienten kan sitte eller ligge. Undersøker sitter ved pasienten.

2) Undersøker holder underarmen i én hånd og overarmen i den andre. Pasienten må slappe godt av i armen og ikke bevege den. Man kan også be pasienten "gjøre armen tung".

3) Undersøker flekterer og ekstenderer albuen i et jevn tempo.

4) Undersøker skal med ujevne mellomrom også ekstendere albuen raskt.

Underekstremiteter

1) Pasienten ligger. Undersøker bør stå.

2) Undersøker holder låret rett over kneet i den ene hånden og holder leggen/ankelen med den andre. Sørg for at foten er i friluft.

3) Undersøker flekterer og ekstenderer kneet i et jevn tempo. Hoften kan også være noe med i bevegelsen.

4) Undersøker skal med ujevne mellomrom også flektere kneet raskt.

Det er forøvrig lurt å også å undersøke passive bevegelser i alle ledd på kroppsdeler der pasienten opplever motilitetsproblematikk eller der undersøker ønsker å undersøke. Husk å sammenlikne med den andre (og evt. friske) siden!

Normalfunn

Dersom pasienten er normal skal alle bevegelser være uten motstand og føles som å bevege i leddene på en dukke. Ingen smerter ved bevegelser. Fulle leddutslag i alle bevegelser.

Patologiske funn

Spastisitet

Ved steg 4 i undersøkelsen kjennes en initiell, svært merkbar motstand mot bevegelsen som så avtar med bevegelsen. Bevegelsen beskrives ofte som å lukke en lommekniv, der man initielt må bruke en del kraft på å få en "knekk" i kniven men deretter blir veldig lett å lukke. Spastisitet skyldes hypertoni, som oftest sees ved patologi i øvre motorneuron; med andre ord en sentralnervøs sykdom.

Rigiditet

Ved steg 3 i undersøkelsen kjennes allerede en motstand mot bevegelsen, som er tydelig ved alle hastigheter. Man finner oftest som oftest to forskjellige typer rigiditet, der den ene har en hakkvis motstand som kjennes som å bevege på et tannhjul (eng: cogwheel rigidity) og den andre er mer eller mindre jevn motstand under hele bevegelsen, også kjent som "leadpipe rigidity" på engelsk. Rigiditet skyldes hypertoni, og er mest fremtredende med patologi i basalgangliene, som oftest Parkinsons sykdom.

Ved smerter ved bevegelser og/eller manglende leddutslag bør man vurdere å kontakte ortopedisk kirurg.

Aktive bevegelser

Kraft

Kraft testes ved at pasienten bes yte maksimal kraft for ulike bevegelser i over- og underekstremiteter mens undersøker gir motstand. I tillegg til å teste affisert muskelgruppe er det vanlig å teste følgende bevegelser:

• Skuldre: Fleksjon, ekstensjon, innadrotasjon, utadrotasjon.
• Albue: Fleksjon, ekstensjon.
• Underarm: Pronasjon, supinasjon.
• Hånd: Undersøker legger pekefingre i pasientens hender. Pasienten klemmer så maksimalt.
• Hofter: Fleksjon, ekstensjon
• Knær: Fleksjon, ekstensjon
• Ankler: Fleksjon, ekstensjon

Klinisk tips: Dersom pasienten har er sliten eller føler at kraften er nedsatt, er det viktig at man tester den initielle muskelkraften, dvs. kraften i det første øyeblikket i bevegelsen. Dette er den sanne kraften vi ønsker å måle.

Kraften skal også graderes:

• 5) Normal kraft
• 4) 50% nedsatt kraft
• 3) Klarer å bevege mot tyngdekraften, uten motstand fra undersøker.
• 2) Klarer å bevege over leddet, men ikke mot tyngdekraften. Uten motstand fra undersøker.
• 1) Muskelkontraksjon kan sees og/eller kjennes, men ingen synlig bevegelse.
• 0) Parese

Man kan også fingradere med å legge til "+" og "-" i beskrivelsen, f. eks. "Kraft ved fingerklemming grad 4+".

Nomenklatur for pareser

Vi har ulike begreper for større pareser avhengig av hvilke og hvor mange ekstremiteter de rammer:

• Hemiparese
• Paraplegi/paraparese
• Tetraplegi/quadriparese
• Monoparese

Tempo

Tempo er en effektiv og presis undersøkelse som kan gi ganske mye informasjon.

Overekstremiteter: Pasienten bruker én flat hånd til å slå på håndryggen til den andre hånden med raskest mulig frekvens.

Underekstremiteter: Denne må gjøres liggende. Pasienten vekselvis flekterer og ekstenderer hofte og kne på samme bein med raskest mulig frekvens.

Dersom tempo er nedsatt skal dette noteres. Nedsatt tempo skyldes som oftest nedsatt kraft, men kan også i blandt skyldes nedsatt koordinasjonsevne.

Andre

Myotoni

Myotoni er en nedsatt evne til å relaksere en muskel etter kontraksjon. Dette kan testes ved å be pasienten lage en knyttneve for å så be pasienten åpne hånden raskest mulig. Man vil da se at åpningen blir forsinket. Perkusjonsmyotoni: er et spesielt funn der man kan ved å slå lett på thenarmuskulaturen på pasienten får fram en tydelig adduksjon av tommelen. Myotoni er et funn ved ved sykdommene myotonia congenita og myotonia dystrophica.

Trettbarhet

Trettbarhet av muskulatur gjøres ved mistanke om myasteni. Det finnes noen enkle tester man kan be pasienten gjøre:

• Telle til 100
• Telle så langt som mulig på ett innpust.
• Holde en arm horisontalt så lenge som mulig.
• Øyelokkstest: Pasienten holder hodet i normal stilling. Undersøker putter pekefinger foran ansiktet til pasienten, ca. 10-15 cm over øyehøyde. Pasienten skal så i normal hodestilling se opp mot pekefingeren til undersøkeren. Testen er positiv dersom pasientens øyelokk etterhvert begynner å falle ned og pasienten føler seg sliten.