Systemiske glukokortikoider

Tradisjonelt har man anført at systemisk bruk av glukokortikoider bør minimeres og gjennomføres med minst mulig dose over kortest mulig tid, fortrinnsvis i overgangsperioder før effekten av DMARD har inntrådt eller som alternativ til NSAIDs ved høy inflammatorisk aktivitet og ved stor risiko for bivirkninger. Imidlertid har flere randomiserte placebo kontrollerte studier vist at glukokortikoider i dose 5-7,5 mg kan bremse røntgenologisk sykdomsprogresjon. Derfor vil man ofte betrakte lav-dose glukokortikoider som en basisbehandling hos pasienter med aktiv revmatoid artritt, under forutsetning av god oppfølging og profylaktisk terapi for å hindre utvikling av osteoporose (38, 39). Eventuell dosereduksjon må skje langsomt for å hindre oppbluss av symptomer.

Behandling med høyere doser prednisolon eller intravenøs infusjonsterapi med metylprednisolon kan være aktuelt hos pasienter med aktiv sykdom og indre organkomplikasjoner som for eksempel pleuritt eller perikarditt.

De negative effektene av langtidsbehandling med glukokortikoider, som risiko for osteoporose, infeksjoner, diabetes og hjerte- og karsykdom, medfører redusert overlevelse statistisk sett. Derfor må mulige gunstige effekter alltid vurderes i forhold risiko for bivirkninger.