Fraktur i 2.-5. falang

Behandling:

Reponering er nødvendig ved:

• Dislokerte brudd med rotasjonsfeilstilling.
• Feilvinkling på over 10˚. (1)

Reponering skjer med fullgod bedøvelse som for eksempel intravenøs regional anestesi eller ledningsanestesi. MCP-leddene flekteres 90˚ og interfalangealleddene holdes strake mens vinkel- og rotasjonsfeilstillinger korrigeres. (2)

Hvis frakturene er ustabile etter reponering skal operativ behandling vurderes. Brudd som er stabile etter reponering skal gipses med kamgips, som skal dekke minst en nabofinger. Fingrene immobiliseres strake med 75˚ fleksjon i MCP-leddene og 30˚ dorsalfleksjon i håndleddet. (1)

Ingen fingerfraktur i 2.-5. falang bør immobiliseres i mer enn 3 uker på grunn av risiko for tilstivning. Oppstarting med aktiv trening bør derfor skje så rask som mulig. (1) Det kan være fornuftig å beskytte fingeren med fingerkopling ved aktiviteter som belaster hånden frem til fingerbevegeligheten er normalisert. (3)

Frakturer i ytterfalangene:

Disse frakturene er ofte ledsaget av bløtdelsskade av negl og negleseng, og det er viktig at behandling av bløtdelsskadene tas like seriøst som selve frakturbehandlingen. En ujevn negleseng eller løs negl er vanskelig å korrigere operativt senere. Sår på neglesengen må sutureres, og neglen kan legges tilbake på plass løs for å forme neglesengen så bra som mulig. (4)

Fraktur helt ytterst i falangen trenger som oftest ingen behandling. (4) Bløtdelsskader renses eller revideres. Vanligvis er det tilstrekkelig med en myk bandasje som beskytter fingertuppen mot støt, eventuelt kan gips eller skinne benyttes, men den må ikke gå over DIP-leddet (distale interfalangeal-ledd). 3 uker er maksimal immobiliseringstid. (1)

En mer proksimal tverrfraktur må reponeres slik at ikke dorsale cortikalis tilheler med nivåforskjell som gir ujevn negleseng og negleproblemer. Denne typen fraktur behandles ofte konservativt med skinne, eventuelt med perkutan pinne fra fingertuppen til DIP-leddet eller gjennom leddet ved en mer proksimal fraktur. (4)

Frakturer i midt- og grunnfalangene:

Udislokerte enkle frakturer behandles med fingerkopling (tape til nabofinger) i 3 uker. Når fingerkoplingen legges er det viktig at leddet kan beveges. (1,6) Ved stabil fraktur eller stabil osteosyntese kan mobilisering startes etter et par uker. (5) Frakturer som affiserer fingrenes ledd bør mobiliseres så raskt som mulig for å unngå leddstivhet. (2)

Tverrfrakturer er som regel stabile, og behandles med fingerkopling i 3 uker. (5) Disse frakturene kan imidlertid være kraftig dislokert på grunn av drag fra sener, slik at det må reponeres og immobiliseres med gips i 3-4 uker. (6) Denne frakturen er lett å reponere lukket. (4) Hvis frakturen er ustabil og ikke lar seg reponere, behandles den med perkutan pinning. (5,6) Ubehandlet gir frakturen ekstensjonsproblemer i PIP-leddet. (4)

Skrå- og spiralfraktur. Disse frakturene gir en forkortning og/eller feilrotasjon av fingeren og må derfor opereres. (6)

Skrå- og spiralfraktur. (6)

Skrå- og spiralfrakturer er ofte forkortet med en samtidig rotasjonsfeilstilling. (6) Behandlingen er lukket reposisjon og skinne eller gips i 3 uker. (4,5) Ofte klarer man ikke å beholde posisjonen etter reposisjonen og perkutan pinning med pinner diagonalt blir nødvendig. (4,6) Når stillingen er sikret med osteosyntese, kan pasienten komme raskere i gang med opptrening. Røntgenkontroll tas etter 1 uke dersom frakturen ikke er operert. (6)

Intraartikulære frakturer med store fragmenter og med dislokasjon > 1 mm krever åpen reposisjon og fiksasjon med to parallelle pinner eller skruer. (1,2,4) For å unngå strekkedeficit gipses fingeren i ekstendert stilling. Tidlig mobilisering er viktig. Lukket reposisjon og perkutan pinning kan gi et godt funksjonelt resultat hvis man får til en eksakt reponering og tidlig mobilisering. (4) Frakturer med diastase og/eller inkongruens i leddflaten skal vurderes for operativ behandling. (6) Ved sterk knusning kan rekonstruksjon være umulig. Primær arthrodese da kan bli aktuelt og eventuelt tidlig aktiv bevegelsestrening i de nærliggende ledd, det vi si etter ca. 1 uke. Avrivning av profundussenefestet volart på ytterfalangen fikseres ved pulloutsutur og etterbehandles som bøyeseneskade. Hyperekstensjonsskader kan gi avrivning av volare seneplate med benfragment, og må ofte behandles operativt. (5)

Intraartikulær fraktur. (6)

Intraartikulæt fraktur. Disse frakturene krever en eksakt reposisjon for å kunne gi god funksjon og forhindre artroseutvikling. Som oftest er operasjon nødvendig. (6)

Kontroll:

Det skal tas røntgenbilder etter 1 uke, og operativ behandling vurderes hvis frakturen er dislokert. Røntgenkontroll gjentas etter 3 uker. (1)

Litteraturliste:

• (1) Lønne G, Nerhus K. Metodebok i skadebehandling. 3. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2001.
• (2) Lindgren U, Svensson O. Ortopedi. 2. utg. Stockholm: Liber AB; 2001.
• (3) Alho A, Benum P, Langeland N. Skadekirurgi. 1.utg. Oslo: Universitetsforlaget; 1990.
• (4) Sudmann Einar. Kompendium i frakturbehandling. 7. utg. Bergen: Universitetet i Bergen; 2005.
• (5) Metodebok. Oslo: Ullevål Universitetssykehus; 2003.
• (6) Bahr R, Mæhlum S. Idrettsskader. 2. utg. Oslo: Gazette as; 2003.