Generelt om frakturer i metcarper

Inndeling:

Metacarpfrakturer inndeles anatomisk på følgende måte:

Caputfraktur.
Collumfraktur.
Skaftfraktur.
Basisfraktur.
(1)

Forekomst:

Frakturer i metacarper utgjør ca. 36 % av alle håndfrakturer. Frakturer av caput metacarpale er relativt sjelden og vanligvis er de intraartikulære. (1) Ved fraktur av 2.-5. metacarp er fraktur av collum på 5. metacarp vanligst. (2)

Etiologi:

Frakturene oppstår etter direkte slag, kraftige vridninger eller ved støt i metacarpenes lengderetning. Redskaper som skjærer, sager, sliter eller knuser kan også forårsake brudd, og kan samtidig gi skade av sener, nerver, leddbånd og andre bløtdeler. (3) Brudd i collum metacarpale, det vil si subcapital fraktur med volar bikking av det distale fragment, skyldes vanligvis direkte traume mot knoken (Boxer’s fracture). (1,4)

Symptomer/funn:

Smerter, hevelse og feilstilling. (5) En finner ømhet over bruddstedet. Ofte blir det betydelig vinkling eller rotasjonsfeilstilling. (3)

"Undersøkelser:

Klinisk undersøkelse: Undersøkelse av hånd

Anamnese: Direkte slag, kraftig vridning eller støt i metacarpenes lengderetning.
Inspeksjon: Hevelse, feilstilling (vinkel- eller rotasjonsfeilstilling), hudfarge (hematom).
Palpasjon: Feilstilling, ømhet.
Bevegelighet: Klikk og krepitasjon.
Spesielle tester: Rotasjonsfeilstilling vurderes best med fingrene bøyd inn mot håndflaten (knytte neven). Neglen på de fire ulnare fingrene skal normalt ligge i samme plan, og fingertuppene skal konvergere mot skafoidbenet.
(2,3,5)

Tilleggsundersøkelse:

Noen frakturer gir liten eller ingen dislokasjon, og det er derfor viktig å ta røntgenbilde ved mistanke om fraktur. (3) Som oftest er det nok å gjøre vanlig røntgenundersøkelse. Tilstrekkelig antall projeksjoner må tas slik at frakturlinjene blir kartlagt. Eventuelt kan en rekvirere CT. MR skal rekvireres hvis det er usikkert om det er brudd. (6)

Andre kommentarer/prognose:

Dersom frakturen er korrekt reponert, stabilisert og mobiliseringen kommer tidlig i gang, er prognosen god. Dersom primærbehandlingen ikke er tilstrekkelig god, kan man måtte
korrigere feilstillingen operativt. (5)

Litteraturliste:

(1) Sudmann Einar. Kompendium i frakturbehandling. 7. utg. Bergen: Universitetet i Bergen; 2005.
(2) Lønne G, Nerhus K. Metodebok i skadebehandling. 3. utg. Hamar: Legeforlaget AS; 2001.
(3) Alho A, Benum P, Langeland N. Skadekirurgi. 1. utg. Oslo: Universitetsforlaget AS; 1990.
(4) Engebretsen L. Personlig meddelelse, juli 2005.
(5) Bahr R, Mæhlum S. Idrettsskader. 2. utg. Oslo: Gazette as; 2003
(6) Metodebok. Oslo: Ullevål Universitetssykehus; 2003.