Strekk- og strekkbehandling

Eldre form for skjelettstrekk (2).

Vi skiller mellom strekktyper ved frakturreposisjon og strekktyper som gir kontinuerlig strekk.

Strekktyper ved frakturreposisjon (1)

• Manuelt drag: Gjøres i anestesi. Strekket holdes jevnt uten rykk.
• Strekkbord: Brukes ved margnagling av femur og tibiafrakturer, og ved gipsing av tibiaskaftfrakturer.
• Fingerstrekk kan brukes ved reposisjon av antebrachiumfrakturer, spesielt hos barn. Det legges gips når tilfredsstillende frakturstilling er oppnådd, og strekket fjernes når gipsen er stivnet.

Strekktyper som gir kontinuerlig strekk (1)

Kan brukes ved reponering av en fraktur, men det er fare for overstrekking (distraksjon). Man bør derfor grovreponere frakturen først og så anlegge det minste strekket som er nødvendig. Kontinuerlig strekkbehandling gir en svært elastisk frakturfiksasjon. Tilhelingen blir periostal (sekundær).

• Hudstrekk: Lange plasterstrimler legges på hver side av ekstremiteten og over dette legges elastisk bind. Brukes bare hos barn.
• Gipsstrekk: Tyngden av gipsen utøver et kontinuerlig strekk.
• Skjelettstrekk: Strekket festes til en skrue eller pinne i benet. Brukes ved suprakondylære humerusfrakturer hos barn, acetabularfrakturer, femurfrakturer, tibiafrakturer og columnafrakturer.

Komplikasjoner: (1)

• Frakturtilheling i feilstilling.
• Forsinket tilheling eller pseudartrose.
• Infeksjon i pinnekanalen.
• Spissfotstilling – husk fotbladstøtte.
• Paralyse av n. fibularis communis på grunn av trykk av skinnen mot nerven.
• Trykksår eller liggesår.

Referanser:

(1) Ekeland A. Strekk- og strekkbehandling. I: Sudmann (red). Kompendium i frakturbehandling. Bergen, Norsk kirurgisk forening, Norsk ortopedisk forening 2005, s. 105-109.

(2) Strømsøe K. Indikasjoner og prinsipp for operativ bruddbehandling. Forelesning, Aker Universitetssykehus HF, 2005.