Empty Use: setheader(no|en,rooturl,roottopic,subtopic,emailcontact,telephone)

INFLUENSAVIRUS

  • Enkelttrådet RNA-virus
  • Serotyper A, B og C
  • Gir influensasykdom
  • Viktige virulensfaktorer er Hemagglutinin- og Neurminidase-antigener

SYKDOMSBILDER

SMITTE
Viruset sprer seg ved nærdråpesmitte og kontaktsmitte. Lav smittedose er tilstrekkelig. Smitteføring varer ca. 3-5 dager fra symptomdebut.

Sesong for influensasykdom starter vanligvis i desember og varer ca. 3 mnd.

Influensa A-epidemien forekommer med 1-3 års mellomrom fordi det stadig opptrer nye varianter av influensa A-typen slik at de fleste mister sin immunitet.

Influensa A-pandemi har forekommet hver 10.-40. år fordi det opptrer en virustype som store deler av verden ikke er immune mot.

Inkubasjonstid er 1-4 dager avhengig av inokulatets størrelse. 1,2

INFLUENSASYKDOM
Infeksjonen kan være asymptomatisk eller arte seg som en mild øvre luftveisinfeksjon. Ved alvorlige tilfeller kan det føre til livstruende pneumoni.

Sykdommen varer vanligvis 7-10 dager og har en inkubasjonstid på 1-2 dager.

Typiske symptomer:

  • Frysninger
  • Feber (ofte 39-40,5°C)
  • Muskelverk
  • Tørrhoste
  • Slapphet
  • Irritasjon i nese/svelg
  • Generelt redusert allmenntilstand
  • Mageplager (sjeldnere, forekommer hyppigere hos barn) 1,2,3

Komplikasjoner:

  • Akutt primær influensaviruspneumoni
  • Sekundære bakterielle superinfeksjoner med gule stafylokokker, S.pyogenes eller H.influenzae som kan presentere seg som ottis media, bronkitt, pneumoni, sinusitt
  • Dødsfall kan forekomme, spesielt hos eldre og pasienter med svekket immunforsvar.
  • Reyes syndrom (svært sjelden, akutt encefalopati med leversvikt, ses hos barn med influensa B-infeksjon) 1,2,3

AGENSEGENSKAPER

Humant influensavirus deles i 3 serotyper A, B og C. Inndelingen er basert på de antigene egenskapene til nukleoproteinet.

Viruset er kuleformet. Genomet er enkeltrådet RNA som er oppdelt i 8 biter hos influensa A- og B-virus.

Viruset er membrankledd, med et indre proteinlag, og en ytre lipidmembran.

Overflaten av viruset har 2 typer proteinpartikler:

1.Hemagglutinin

  • Binder viruset til reseptorer på vertcellenes membran
  • Etter binding til vertscellen tas viruset inn ved endocytose
  • Røde blodceller har også reseptorer for influensavirus, slik at viruset kan agglutinere røde blodceller (dette brukes diagnostisk)


2.Neuraminidase

  • Reseptorødeleggende enzym
  • Enzymatisk akitivtet som spalter syalinsyre fra glykoproteiner i mucus og fra glykoproteiner som er reseptor for vertscellen
  • Spalter bindingen av hemagglutinin fra sialinsyreholdige reseptorer

Replikasjon av virus-RNA foregår i cellekjernen til vertscellen, mens virusproteiner dannes i cytoplasma.

Influensa A-virus:
Viruset har et typespesifikt antigen som er en del av nukleoproteinet.
Videre deles det inn i subtyper basert på de antigene egenskapene til hemagglutinin (H) og neuramidase (N). Det finnes 16 subtyper av H og 9 subtyper av N, og hvert virus har en variant av disse. Viruset benevnes da f.eks H3N2.
Når en vertscelle blir infisert av to subtyper samtidig, kan H- og N-antigener byttes ut = antigen shift

Det kan også oppstå punktmutasjoner i H- og N-antigener = antigen drift

Disse faktorene fører til at antistoffer mot tidligere varianter blir mindre effektive. 2

PATOGENESE OG VIRULENSFAKTORER

Viruset når luftveiene ved dråpesmitte.

Primær replikasjon av viruset --> i slimhinnen i farynks og trachea.

Ciliært epitel med reseptor for H invanderes først av viruset. Slimproduserende celler blir også angrepet, som fører til at slimproduksjonen opphører i de infiserte områdene.

Leukocytter infiltrerer området og bidrar til ødem og bronchospasmer. Dette gir kliniske symptomer.

Alveolære makrofager rekrutteres også, noe som fører til at fagocytose av sekundær-infiserende bakterier reduseres. 2

Interferonproduksjon:

  • Under infeksjonen produseres store mengder interferon
  • Induserer produksjon av proteinet MxA som styrer interferonets antivirale aktivitet
  • Virusmengden i luftveiene begynner å falle med stigende interferonnivåer
  • Bidrar til utvikling av kliniske symptomer som feber, muskelsmerter og slapphet 2

Når infeksjonen setter seg i nedre lufveier kan det føre til en primær influensapneumoni. Dette kan gi nekrose av alveoleceller, kapillærtrombose og interstitielt ødem.

Immunitet mot influensa utvikles ved IgG-antistoffer mot H- og N-antigen. Det dannes også lokale IgA-antistoffer mot virushemagglutinin.

IgA-antistoffene forsvinner etter noen mnd. IgG forblir i flere år og kan hindre infeksjonssykdom med samme virustype. 2

DIAGNOSTIKK

Prøve til agenspåvisning tas fra nasofarynks tidlig i sykdomsforløpet, da viruset befinner seg der ca. 1 dag før og 1-2 dager etter sykdomsdebut. Viruset kan påvises i cellekultur, mikroskopisk ved fluorescinmerkede antistoffer eller PCR.

Antistoffer kan påvises i blodprøve som serokonversjon eller titerstigning. Det testes i akuttfasen og 10-14 dager senere. Denne metoden brukes ikke i rutinediagnostikk, men til epidemiologisk overvåkning.

Et alternativ er hurtigtester som ofte brukes i allmennpraksis. Disse baserer seg på immunologisk påvisning av virusproteiner. 1,2

BEHANDLING OG PROFYLAKSE

Antiviral behandling har sykdomsforkortende og lindrende effekt ved oppstart innen 2 døgn etter sykdomsdebut. Antiviral behandling bør kun vurderes hos pasienter med typiske symptomer og med økt risiko for komplikasjoner grunnet resistensutvikling. Preparater som kan brukes er:

  • Oseltamivir (Tamiflu)
  • Zanamivir (Relenza)

Preparatene er neuraminidasehemmere som binder og blokkerer virusets neuraminidase. Effekt er rettet både mot influensa A- og influensa B-virus.1,2

Influensavaksine:
Vaksinen består av inaktivert virus eller rensede viruskomponenter (H+N) fra ikke-levende virus. Både influensa A- og influensa B-virus inngår i vaksinen. Sammensetning av virusvarianter bestemmes av WHO hvert år.

Vaksinen gis subkutant like før forventet influensasesong i september-november. Ca. 70-80% oppnår beskyttelse med varighet på 6-12 mnd. 1,2

Risikogrupper bør sesongvaksineres hvert år:

  • Personer >65år
  • Beboere i omsorgsboliger eller sykehjem
  • Gravide etter 12. svangerskapsuke (2. og 3. trimester). Gravide i 1. trimester med annen tilleggsrisiko kan vurderes for vaksinasjon
  • Kronisk lungesykdom (inkludert astma)
  • Hjerte/karsykdommer, spesielt personer med alvorlig hjertesvikt, lavt minuttvolum eller pulmonal hypertensjon
  • Nedsatt infeksjonsresistens
  • Diabetes mellitus (både type 1 og type 2)
  • Kronisk nyresvikt
  • Kronisk leversvikt
  • Kronisk, nevrologisk sykdom eller skade
  • Alvorlig fedme (BMI over 40 kg/m2)
  • Annen alvorlig og/ eller kronisk sykdom der influensa utgjør en alvorlig helserisiko, etter individuell vurdering av lege 1

REFERANSER

1 FHI: http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=Content6493&Main6157=7139:0:25,5499&MainContent7139=6493:0:25,6833&Content6493=6441:83691::0:6446:61:::0:0

2 Degrè M, Hovig B, Rollag H, "Medisinsk Mikrobiologi", 3.utgave, gyldendal/akademisk, 2008

3 NEL: https://vpn2.uio.no/+CSCO+0h756767633A2F2F79727472756E61716F62786E2E6162++/infeksjoner/tilstander-og-sykdommer/virusinfeksjoner/influensa-1776.html